Relasjoner på godt og vondt

Alle har vi ulike relasjoner til menneskene vi møter i livene våre, så det burde være innlysende at relasjoner er viktig. Dessverre er dette noe som det ofte rettes for lite oppmerksomhet mot både i samfunnet, men også innenfor behandling i psykiatrien. 

Ordene relasjon og trygghet var ord jeg aldri hadde tatt i bruk før jeg kom inn i behandling i psykiatrien. Jeg visste virkelig ikke hva disse ordene en gang betydde selv om jeg hadde hørt de før. Jeg hadde relasjoner i livet mitt, men det var et fjernt konsept og det var aldri noe jeg ofret en bevisst tanke. Det var rett og slett noe jeg hadde lite greie på. Når jeg kom inn i behandling i psykiatrien for første gang så trodde jeg at jeg skulle komme til en psykolog som bare skulle hjelpe meg med litt angst og søvnproblemer, og dermed kunne jeg unngå hele «relasjonsgreia». Jeg syntes heller ikke at det var nødvendig å skulle ha noe særlig relasjon til psykologen siden jeg helst unngikk å ha relasjoner utover det helt nødvendige og overfladiske. Etterhvert som jeg gikk i behandling opplevde jeg det svært vanskelig fordi det ble nærmest unngåelig å ikke skulle ha en relasjon til behandleren. Det utløste intens frykt og alt ble kaos uten at jeg forstod hvorfor.

Når vi spurte på Dissosiasjonsforumet om hvilke tanker som dukket opp i forhold til ordet «relasjoner» så var svarene veldig kontrastfylte. Det kom opp alt fra savn, skummelt, redd, godt, ønske om å ha relasjoner, nærhet, brudd, vondt, vanskelig, usikkerhet, kaos, smerte og til ønske om trygghet. Det er virkelig gode grunner som ligger bak akkurat disse svarene, og det berører noe av kjernen til oss som strever med dissosiasjon og relasjonstraumer. 

Ut i fra vår biologiske natur er vi mennesker flokkdyr, og vi trenger flokken vår for å overleve. Det starter allerede fra vi er barn, hvor tilknytning er en medfødt evne til å søke trygghet og holde seg i nærheten av en eller noen få omsorgspersoner, og på den måten sikrer barnet sin egen trygghet og overlevelse. Tilknytning i relasjoner er derfor et grunnleggende behov, også når vi er voksne. 

Relasjoner kan være noe av det mest utfordrende for de som strever med dissosiasjon og relasjonstraumer. Det er fordi noe i en kan ha et sterkt ønske om tilknytning, mens noe annet i en kan oppleve sterk frykt for tilknytning. Relasjoner blir godt og farlig på samme tid. Dette kan oppleves som en voldsom indre konflikt og drakamp, hvor man blir så fanget i kaoset at det er vanskelig å forstå hva som er årsaken til den indre krigen. Det at relasjoner oppleves som noe man ønsker, men som samtidig vekker enorm frykt stammer fra desorganisert tilknytning i barndommen. I stedet for at barnet opplevde at omsorgspersonen var den trygge havnen hvor man fikk trøst og omsorg, så opplevde man at omsorgspersonen var den utrygge, og behovene man hadde for trøst og omsorg ikke ble møtt. Det putter barnet i en umulig posisjon hvor det ikke vet hva det skal foreta seg. Forskning viser at desorganisert tilknyting øker risikoen for psykiske vansker opp igjennom barndommen og senere i livet. 

Når vi da ser årsaken til hvorfor relasjoner og tilknytning er så utfordrende for oss med dissosiasjon og relasjonstraumer så er svarene ovenfor fra Disosiasjonsforumet ganske logiske. Det tok lang tid for meg å finne folk i hjelpeapparatet som forstod utfordringene jeg hadde i forhold til relasjoner. Jeg opplevde også at det manglet både kunnskap og forståelse fra hjelpeapparatet om hvorfor jeg hadde den adferden jeg hadde i møte med hjelpere. Jeg hadde blant annet psykologer som «dullet» mye med meg, som noe i meg absolutt ikke tålte og det opplevdes skremmende. Det gjorde igjen at jeg fikk voldsomme reaksjoner etter timene i form av ulik destruktiv adferd. Andre psykologer jeg møtte var kalde og strenge, som igjen trigget enorm frykt hos noe annet i meg og det kunne gi meg andre sterke reaksjoner i etterkant som for eksempel frysreaksjonher og kollaps. Det har tatt meg lang tid å forstå hvorfor relasjoner er så vanskelig for meg. Det var ikke før jeg fikk forklart dette med at man både kan ha noe i seg som ønsker nærhet og noe i seg som blir fryktelig redd for nærhet, at det ga mening hvorfor relasjoner alltid har vært noe jeg vil unngå fordi det er så vanskelig og sårt. Det er noe jeg desperat ønsker, men samtidig så unngår jeg relasjoner på grunn av det vekker så sterk frykt-reaksjoner i meg. Omsider fant jeg en terapeut som klarte å balansere dette med å være for snill og for streng, og dermed roet den indre konflikten seg litt og jeg fikk ikke like sterke reaksjoner i etterkant av timene. Det har vært så viktig å ha en terapeut som forstår det indre kaoset som jeg opplever i timene på grunn av relasjonen.

Jeg tror det er viktig å anerkjenne at relasjoner er vanskelig for oss med relasjonstraumer og de gode grunnene til hvorfor det er sånn, men at med tid, tålmodighet og nye erfaringer i relasjoner med andre kan man heles og få det man aldri fikk, og etterhvert kan man lære å gi seg selv noe av det man heller aldri fikk som barn.