Dissosiasjonsforum fikk en spennende forespørsel ifra Tønsberg legevakt etter å ha mottatt en klage, som handlet om opplevelsen av manglende kompetanse i møte med mennesker som strever med dissosiasjon. Dette tok legevakten på alvor, kontaktet Dissosiasjonsforum og spurte om ikke vi ønsket å bidra til et kompetanseløft for deres ansatte på legevakt. Vi ble først og fremst stolt over at en legevakt, som har et begrenset rammeverk i møte med akutt syke mennesker, ønsket å bli mer traumebevisste. Legevakt er en tjeneste for øyeblikkelig helsehjelp når fastlege ikke er tilgjengelig der pasienten oppsøker legevakt/tilkaller legevakt ved akutt sykdom/skade når fastlege ikke er tilgjengelig. Dette betyr at en legevakt ikke er ment for langvarig behandling og oppfølging, men kan bistå i akutte situasjoner der ofte raske avgjørelser må tas.

Vi startet med å spørre brukergruppen, om deres opplevelser og erfaringer i møte med legevakt. Vi fikk inn mange svar og det positive var at det var en god blanding av gode og dårlige erfaringer og ikke kun dårlige. Vi ønsker som vanlig å fremme de gode menneskemøtene og hva som gjør at akkurat disse erfaringene blir gode i møte med helsepersonell i akuttsituasjoner. Ansatte på andre legevakter beskriver manglende kunnskap, noen forteller om dårlige holdninger og mange forteller om frustrasjon fordi de ønsker å hjelpe, men ser at de har begrensinger i sine rammer som en legevakt naturligvis har. Noen ønsket en egen Psykiatrisk legevakt. Ikke fordi helsepersonalet ikke ønsket å hjelpe eller møte oss, men fordi de ønsket å ha rett kompetanse i møte med denne brukergruppen, slik at vi kan få best mulig hjelp. Legevakten opplever at oppfølgingen etter akutte situasjoner ofte er manglende og for dårlig. Noe som fører til tilbakevendende akutte situasjoner. Ansatte på legevakten etterspurte også en individuell plan/kriseplan der det står kort om brukerens utfordringer og behov i å møte disse. Vi tenker at dette er en god idé, men forutser at både legevakt og bruker har et gjensidig samarbeid om å imøtekomme behovene.

Ida tok med seg Jeanette som har mer erfaring med legevakt og akuttsituasjoner. Og de delte undervisningen opp i to. Der første del besto av grunnleggende teori om hvordan og hvorfor et menneske utvikler komplekse traumelidelser og dissosiasjon, og der andre del hadde fokus på hvordan dette kan se ut i praksis og hvordan vi tenker det er mest hensiktsmessig å møte det. Vi snakket om de ulike traumereaksjonene/responsene og om hvordan vi kan legge til rette for å forebygge eskalering ut ifra prinsippene vi kjenner til fra en traumebevisst tilnærming (Traumebevisst omsorg). Vi snakket også mye om kroppslige plager (kroppen husker), og de ansatte fikk tilsynelatende noen aha-opplevelser. Mange av de Ida snakker med har ofte sett Dissosiasjon og traumereaksjoner, uten å helt forstå hva det er, til de blir forklart mekanismene bak og kan forstå de bakenforliggende årsakene til den «bisarre» adferden. Fysiske symptomer uten medisinsk årsak, sammen med psykisk lidelse, kan gi et hint om mulig dissosiativ lidelse, forklarer Elle Jepsen som er psykiater og overlege på Modum Bad. Mange av oss som strever/har strevd med dissosiasjon, forteller om mange kroppslige plager og opplever å bli møtt med mistru og at vi overdriver når vi oppsøker legehjelp. Men det kan også være motsatt. Dissosiasjon, betyr jo nettopp å «koble vekk/ifra», så mange opplever og å bli nummen, koble vekk smerter og viktige symptomer som kan avdekke alvorlig somatisk sykdom. Dette gjør det naturligvis utfordrende å møte oss, ut ifra vanlig og allmenn vitenskap innen medisin.

Det var et stort og spennende engasjement i blant deltakerne og det kom mange relevante og gode spørsmål. Vi takker Tønsberg kommune og legevakten for initiativet til å invitere oss til denne fagdagen. Dere går fram som et godt eksempel når det kommer til å bli mer traumebevisste i møte med oss i akutte situasjoner. Det handler om tverrfaglig samarbeid, sies det. Det betyr også å se verdien i kompetansen til brukerstemmene.

Det er alltid like koselig og bli spurt om å delta i en formidlingsammenheng. Først ble vi spurt om å ha en halvdags undervisning på USN og deretter ble vi spurt om å delta på fagdag for sykehusets LIS-leger. Det var nok ikke helt tilfeldig, for overlegen på akutt psykiatrisk avdeling i mitt distrikt, kjenner meg godt. Og da hun ble spurt om å stå for denne formidlingen av tema dissosiasjon, ønsket hun og ha meg med som en stemme for alle oss som strever eller har strevd med dissosiasjon og relasjonstraumer. Jeg er stolt over at sykehuset i mitt distrikt ser verdien av denne kombinasjonen og velger å benytte seg av den kompetansen som finnes for å skape en større forståelse for et ellers omdiskutert fag/tema. I forkant av denne fagdagen spurte jeg inne på forumet vårt hva dere der ute ønsket at disse legene skulle vite i møte med oss. Jeg ønsker å formidle svarene vi fikk inn og flette det hele inn i dette innlegget for å tydeliggjøre hvor logisk, men samtidig komplekst det er. Jeg mener allikevel at det er noen grunnleggende prinsipper og forståelse av dynamikken i oss, som må være med i bunn for at helsepersonell skal kunne få til et godt møte med denne pasientgruppen og det kom godt fram i svarene vi fikk inn på forumet. For det er ingen tvil om at relasjonen som skapes imellom oss er ganske viktig. Til og med helt avgjørende. For når dere møter denne pasientgruppen, møter dere mennesker med en stor mistillit til andre. Spesielt helsepersonell og hvis dere trår feil, med dårlige holdninger og lite forståelse eller feiltolkninger, vil dere bare oppnå å gi nok en bekreftelse på at dere ikke er til å stole på og en allianse vil allerede der være ødelagt. Denne gruppen har ofte erfart helt ifra tidlig barnealder at andre mennesker ikke er til å stole på. Erfaringer om straff og neglisjering er i overtall og det er vår/deres oppgave som helsepersonell å bevise det motsatte. Er det ikke? Det betyr ikke at denne pasientgruppen ikke har et ansvar, for vi ønsker jo veldig ofte å ta ansvar, men mange beskriver at de møter et helsevesen som ikke ser dem tilstrekkelig uansett hvor høyt de roper eller at de rett og slett ikke blir trudd på.

Det er ingen tvil om at mennesker som strever med dissosiasjon og relasjonstraumer har et komplekst sykdomsbilde som kan være utfordrende å tolke rett, om du ikke har sett det før eller vet nøyaktig hva det handler om. Og ofte vil denne pasientgruppen være i en destabilisert fase om de blir akutt innlagt eller ber om planlagt innleggelse. Og en destabilisert dissosiativ lidelse kan ofte ligne på veldig mye annet som er mer kjent i systemet. Bipolar lidelse, Psykose og personlighetsforstyrrelser for å nevne noen. Litteraturen forteller oss også at en stor prosentandel av mennesker som har en alvorlig psykisk lidelse, har opplevd vold og/eller overgrep i oppvekstårene. Dette bør derfor tas hensyn til uavhengig av diagnose. Derfor mener vi at traumebevisst omsorg er en god tilnærming uansett som ikke kan gjøre skade om pasienten ikke har opplevd traumatiske hendelser, men den kan gjøre stor forskjell for dem som har det. Hovedforskjellene som skiller dissosiative lidelser fra andre psykiske lidelser er AMNESI og kjapp svingning mellom fungering og ikke mellom ulike tilstander. En psykotisk pasient blir ikke plutselig kvitt sin psykose etter noen få timer for eksempel. Ofte har ikke denne pasientgruppen som med dissosiative lidelser tilstrekkelig effekt av ulike medisiner og ofte sees det svært ulike grad av effekt av medikamenter, avhengig av hvilken tilstand pasienten er i. Ofte vil effekten av medikamentell behandling virke ulogisk. Fysiologiske endringer er også vanlig å se. Pasienten kan for eksempel trenge briller i en tilstand av seg selv og se helt perfekt i en annen tilstand. En tilstand kan føle smerter, mens enn annen ikke. I det ene øyeblikket kan pasienten ha lik følelsestilstand som et barn og i det neste som en rasjonell voksen. Dette er viktig å vite at ikke skjer bevisst ifra pasienten sin side. Dette handler om hjernens struktur som er innlært/innarbeidet ifra tidlig leveår i pasientens liv. Dissosiasjon betyr det motsatte av assosiasjon, som betyr at hjernen har lagret ulike opplevelser av seg selv uten kontakt seg i mellom. Det forklarer de ulike kontrastene i pasientens opplevelse av seg selv og verden rundt. Her er det viktig å vite; at om uttrykket til pasienten er lik et barns, er sannsynligheten stor for at tilstanden pasienten befinner seg i det aktuelle, står fast i den tiden tilstanden ble til, fordi den tilstanden fikk ikke muligheten til å utvikle seg i takt med den delen som levde videre i hverdagen. Her er det også viktig å ha et bevisst forhold til «Multi-speak» som kommunikasjonsform. Det handler i hovedsak om å snakke med pasienten med visshet om at det som blir sagt, vil bli oppfattet av flere ulike tilstander. Dette bør tas hensyn til og aksepteres. Målet er å komme fram til en enighet som tar hensyn til helheten og ikke bare deler av den.

En lege vil ofte ha konkrete tiltak som kan hjelpe pasientene de møter på veien. Men møte med den dissosiative pasienten krever ofte ulike tiltak ut ifra hvor i prosessen vi befinner oss og selve behandlingen er svært individuell, da mennesker er ulike av natur og har ulike preferanser for hva de finner meningsfullt. Den grunnleggende behandlingen består i stor grad av psykoedukasjon, trygging og stabilisering (Fase en). Dette er avgjørende for å kunne arbeide videre med bearbeiding av traumeminner som hører til i fase to av tre i den faseorienterte behandlingsmodellen. Ofte vil denne veien gå fram og tilbake mellom de ulike fasene, for veien går som oftest ikke rett frem og veien ser ulik ut for den enkelte. Derfor er det viktig å få til en allianse og samarbeid med pasientene selv for å finne en meningsfull vei å gå. Et av de viktigste verktøyene å ha med seg er toleransevinduet. Mennesker med dissosiative lidelser vil oppleve store vansker med å holde seg innenfor det tålbare, da vi er utstyrt med et overutviklet forsvarsverk som kicker inn helt automatisk i situasjoner som oppleves faretruende etter erfaringer om nettopp det. Så det er viktig at behandler og hjelpere rundt forsøker å finne metoder for å holde pasienten innenfor den tålbare tilstanden. Eksempler på dette, er bevisstgjøring på kropp, klappe på den, kjenne etter om beina er på plass (Dette kan også være triggende for mange). Kaste ball, minne om tid og sted, se på bilder, føle kulde i hendene. Her er det kun fantasien som setter grenser og ofte vil det ikke fungere i starten, det må ofte øves på for å klare å utvide toleransegrensene gradvis. Inne på en institusjon vil det være svært aktuelt å inkludere et fast miljøpersonell i behandlingen for å hjelpe denne pasientgruppen igjennom dagene med de samme teknikkene. For å skape trygghet, forutsigbarhet og kontinuitet i behandlingsopplegget.

Så vi ber dere, kjære leger, psykiatere og fremtidige psykiatere om å høre på oss. Hør på det vi har å si. Hør på hva litteraturen forteller om dissosiasjon, for vi har tilgang på mye god litteratur og forskning. Det er en stor diskriminering å ikke ta hensyn til dette. Folket på forumet har talt og her er en oppsummering av våre ønsker i møte med dere:

• Ikke bli redd, selv om det ser ut som at vi blir sykere. Tålmodighet er veldig viktig.
• At behandlingen må tilpasses individuelt.
• Det tar tid å bli kjent.
• At fysiske symptomer ofte ser mer dramatisk ut enn de er, ikke undersøk for mye eller lag oppstyr. Samtidig er det mange som beskriver det motsatte. Siden evnen til å koble ut smerter, vil mange ikke merke viktige kroppslige symptomer, så mange ønsker å bli tatt på alvor hvis de kommer og sier at noe føles galt. Ofte går vi altfor langt før vi oppsøker legehjelp på grunn av fravær av kroppslig kontakt i tillegg til mistillit.
• At dem ser HELE meg. Og ikke tror de sitter med en konkret fasit. Fasiten sitter i hver enkelt, men vi trenger hjelp til å finne den.
• Jeg er ikke farlig, men jeg blir bare fryktelig redd og det gir ulike utrykk som sinne og utagering.
• De må forstå hva under og overaktivering er og hvorfor det skjer. At det har en logisk forklaring.
• Ikke være redd for å spørre. Kontroll spørsmål. For det er ikke alltid så lett å se om jeg sklir vekk.
• Omsorg og en god lytter.
• Forklar alltid hva som skal skje og ikke ta på meg uten å vite at det er greit.
• At beskjeder blir tolket og forstått på mange ulike måter og kan skape mer kaos om det ikke er tydelig nok.
• Vi ønsker ikke oppmerksomhet og oppstyr.
• Ikke skap unødvendig oppstyr.
• At de tror på at dissosiative deler er ekte og ikke bare skuespill.
• SKRIV ned viktig informasjon. Så får hele meg muligheten til å få det med seg.
• Vær nysgjerrig.
• Ikke avvis oss. Hold avtaler.
• Trygghet kommer via forutsigbarhet.
• At det er helt greit å være stille for ofte trenger jeg bare ekstra tid til å få med meg alt.

Kort oppsummert: Hvis du er lege og møter en pasient med dissosiativ lidelse. Møt dem med respekt og anerkjennelse. Vit at vi har stor mangel på erfaring med god omsorg og behandling igjennom oppveksten og trenger å erfare at det finnes trygghet i denne nåtiden. Tro på at dissosiasjon og strukturell dissosiasjon er ekte. Vær nysgjerrig og ikke lat som om du vet mer enn du gjør. Denne pasientgruppen vil mest sannsynlig avsløre dette raskt da vi er trent opp til å tolke og legge merke til enhver endring i holdninger, uttrykk og ordlegging. Inkluder oss i bestemmelser og vær klar over at vi har flere bevisstheter som tolker samme ting ulikt. Vær tålmodig og ikke gi opp.

Det er fortsatt litt uklart for meg hvordan jeg endte opp med å bli tvangsinnlagt på en lukket akuttpsykiatrisk avdeling. Det var jo noe som aldri skulle skje med meg. Det hadde traumespesialisten min og fastlegen vært veldig klare på. Tvang skulle unngås. For jeg var jo ikke psykisk syk. Jeg hadde jo bare naturlige reaksjoner på unaturlige hendelser. Noen ganger kunne disse naturlige reaksjonene se både skremmende og svært brutalt ut på utsiden. Og på innsiden. Men jeg er en overlever, og vi visste hele veien at dissosiasjon kom til meg i utgangspunktet for å beskytte mot farer. Dissosiasjon er jo ikke farlig i seg selv. Problemet var jo bare at hjernen min ikke alltid forsto at det ikke var noen reell fare mer. Jeg var jo dessuten også samtykkekompetent. I alle fall store deler av tiden, så regelverket var også på vår side. Men så hendte det da, at fastlegen var hjemme med sykt barn og jeg hadde over lengre tid strevd med søvn. Jeg jobbet på den tiden som nattevakt og hadde ikke klart å sove mellom vaktene på lang tid.  Jeg begynte jo å jobbe netter fordi jeg sov så dårlig på nettene uansett. Men til slutt sov jeg liksom ikke i det hele tatt. Og det går jo bare i en viss tid før kroppen og hode sier stopp. Og den dagen det sa stopp for meg, var altså den trygge fastlegen hjemme med sykt barn. Uflaks. Eller flaks. Det kommer an på hvordan denne historien ender.

Jeg hadde liten erfaring med å være innlagt på institusjon, for er det noe jeg har vært god på, så er det å unngå slike ting. Å oppsøke hjelp, sitter langt inne. Som for mange andre med relasjonstraumer. Barn har en naturlig tillit til voksne rundt seg og alle er født med et forsvar som kalles «Attachement cry». Barn gråter for å tiltrekke seg en omsorgsperson for å lindre ubehag eller dekke et behov. En baby gråter, erfarer at en omsorgsperson kommer, gir den mat, trøst og babyen erfarer god omsorg. Et litt større barn, faller og slår seg, gråter og tiltrekker seg en omsorgsperson, erfarer å bli trøstet og hjelp til å regulere følelsene rundt det. En god erfaring. Men hva skjer når barn erfarer det motsatte? Hva skjer hvis et barn gråter og ber om hjelp, men erfarer å bli straffet? Til slutt stopper barnet å gråte fordi det lærer at det ikke nytter og/eller at det er farlig. Mitt første minne ifra et traume er ifra da jeg satt på potten. Jeg tror ikke at jeg kunne prate tilstrekkelig for jeg satt bare der og gråt. Til slutt kom det en mannskikkelse inn, løftet meg opp etter håret og holdt meg der. Det er alt jeg husker. Og trusler i årene etter om «hvis ikke så drar jeg deg i krøllene!». Så jeg har en forståelse av mine reaksjoner med å unngå helsevesenet. At det er knyttet til dette fraværet av evnen til å utøve omsorg og at dette nok er grunnen til at jeg har fysisk kjent på en smerte i hodebunnen om jeg har forsøkt å henvende meg til dem. Be om hjelp. For er det noe jeg har lært i løpet av denne prosessen, er at kroppen, den husker. Og når hjernen sammen med kroppen har erfart at omsorg er smertefullt, så unngår man jo nettopp å oppsøke dette.

«Tvungen observasjon» sa de. Og det betydde at de kunne holde meg der imot min vilje i et døgn. Før ny vurdering om min samtykkekompetanse. Observasjon. Jeg gjorde naturligvis det jeg kunne best. Holde ut og ta på meg fasaden. For jeg hadde allerede bestemt at jeg ikke skulle være der. lengre enn jeg måtte. Jeg hørte jo ikke hjemme på en slik plass. For jeg var ikke syk og jeg maktet ikke å bli misforstått. Igjen. Dissosiasjon er noe jeg har erfart, sammen med mange andre, at ikke blir så godt tatt imot på slike plasser. På grunn av manglende kompetanse og dårlige holdninger i mot denne gruppe mennesker. Mange er vant til å ikke bli trodd og misforstått i sine uttrykk. De blir feildiagnostisert og møter på dårlige holdninger, som noen ikke klarer å holde for seg selv. Jeg visste at jeg bare trengte å holde meg samlet og gjøre det de forventet, slik at jeg skulle slippe ut igjen dagen etter. Jeg ble møtt av en over to meter, godt polstret fyr med masse skjegg og hår i en dott på toppen på hodet. Jeg tenkte umiddelbart at de hadde allerede vurdert at jeg var en farlig pasient, siden de valgte å sette den største fyren de hadde på meg den kvelden. Jeg tror ikke at jeg sa så mye. Jeg ville bare vente på at den nye dagen skulle komme slik at jeg kunne fortsette mitt liv som oppsplittet og delt. Uten forstyrrelser og uten misforståelser. Den svære miljøkontakten satt rett ovenfor meg og jeg bare ventet på at han skulle si noe teit, som jeg forberedte meg på å beskytte meg imot. Men så hendte det noe uventet. Han begynte å prate, men han sa noe jeg absolutt ikke hadde forventet å høre. «Jeg må være ærlig», sa han veldig rolig og fin egentlig, noe som gjorde meg ekstra mistenksom naturligvis. «Dette her, kan jeg ingenting om» fortsatte han og refererte til den dissosiative lidelsen jeg hadde oppført på papiret. Lidelsen som tre spesialister hadde bekreftet igjennom flere år i traumebehandling, men som de fleste avfeier og tråkker på om de ikke vet bedre. Jeg skjønte enda mindre av at han anerkjente diagnosen min på den måten. Samtidig som at han var ydmyk nok til å si at han ikke visste. «Men jeg ønsker virkelig å finne ut av det» avsluttet han entusiastisk. Jeg reagerte som enhver traumepasient ville reagert. Mistro. Jeg hadde hørt det en rekke ganger før og det har vært en grunn til at traumespesialisten og fastlegen har vært skeptiske til innleggelser. Fastlegen forklarte gang på gang at sjansen for å bli misforstått og feilbehandlet er stor for en som meg. Vi passer ikke inn. Vi faller mellom de fleste stoler. Mennesker med dissosiativ lidelse. Mennesker som har overlevd masse vondt fra før og som bare forsøker å. Passe inn. Og jeg har vært enig i dems vurdering. Erfaring har vist at kunnskapsnivået rettet mot denne gruppen har stort sett vært lav og holdningene til den enda lavere. Noen har til og med sagt rett ut at de ikke tror på det. Til tross for god litteratur og forskning ifra anerkjente fagfolk i traumemiljøet. Da jeg gikk på sykepleierstudiet, sto det en overlege foran oss og underviste i psykisk helse. Han lo hånlig mens hans sa høyt at dissosiativ identitetsforstyrrelse ikke fantes på ekte, bare på film. Er det da så rart at mennesker som faktisk har en dissosiativ lidelse strever med å få tillitt til helsepersonell? Med en lidelse som faktisk finnes i diagnosemanualene og som i utgangspunktet er mennesker som strever veldig med relasjoner i utgangspunktet? Og er det virkelig slik det skal være? At fastleger velger bort innleggelser i frykt for at pasienten skal bli dårligere? Jeg trodde at spesialisthelsetjenesten hadde en plikt til å innhente nødvendig kompetanse for å kunne utøve forsvarlig helsehjelp.

Slik startet samarbeidet mitt med denne akuttpsykiatriske avdelingen jeg har valgt å kalle for Gjøkeredet. Han svære fyren som tok meg imot, viste seg å være annerledes enn de jeg hadde møtt før. Og han vekket en nysgjerrighet i meg, ikke bare som pasient, men også som fagpersonen jeg selv var og er. Sykepleier. Han overbeviste meg om at jeg burde gi dem en sjanse og være der hos dem til over helga, for da kom overlegen tilbake og hun var visst helt rå. Det var det inntrykket jeg satt med etter all forsnakkingen om henne hele den helgen. Den svære mannen ble raskt Vikingen, da det viste seg at han var en ekte viking utenom den dyktige vernepleieren han var på akutt psyk. Den rollen kom godt med for å skape en trygghet. Han passet på, og han var der hele tiden. Det er i alle fall slik jeg husker det. For jeg klarte å forholde meg til denne fyren gjennom helgas sirkus, for å møte denne fantastiske overlegen som han hadde skrytt sånn av. Jeg husker faktisk ikke at jeg møtte henne. Jeg husker bare denne trygge vikingen og hans rolige tilstedeværelse. Men hun var god. For den tvungne observasjonen som bare skulle vare i et døgn, ble til et skreddersydd og frivillig behandlingstilbud som varte i to år.

Jeg og Vikingen fikk til en god relasjon fra starten. Han var troverdig nok og jeg ville ikke at noen skulle si at jeg ikke hadde forsøkt. Vikingens funksjon ble etter hvert utvidet med to mennesker til som til slutt utgjorde hele team-gjøk, sammen med overlegen som overhodet ikke var overlegen. Vikingen, Høvdingen og Reven. Med flere andre støttespillere rundt, men disse tre ble et viktig ledd i prosessen. For de ble den viktigste delen i selve behandlingen.

Miljøarbeid er undervurdert og etter en spørrerunde på Dissosiasjonsforums Instagram konto, kom det fram at miljøterapi som regel ikke ble beregnet som en del av selve behandlingen. Men det fungerte i beste fall som en støttende funksjon. Noen følte også at de kun var på oppbevaring under sine innleggelser og noen miljøterapeuter selv, uttrykte frustrasjon over at de ikke ble anerkjent i sitt fag rettet mot nettopp miljøarbeid. Av ledelsen eller behandler. Hierarki? Oss og dem? Det var samtidig godt å lese at noen hadde med seg gode erfaringer. Erfaringer om et trygt og godt miljøarbeid og personalgruppe som var ivrige, engasjerte og omsorgsfulle. Vi fikk inn alle slags erfaringer- Fra totalt fravær av miljøterapi til godt og forsvarlig miljørettet arbeid. Vi fikk inn svar fra over hele landet fra mennesker med dissosiative lidelser i alle aldersgrupper og noen som jobbet i psykisk helsevern. Dette fikk meg til å tenke på hvor stor forskjellsbehandling som praktiseres mot denne pasientgruppen i helsevesenet.

I en av mine favorittfagbøker, Traumebevisst omsorg i psykisk helsearbeid, står det følgende:

Jeg stiller meg undrende til, som pasient, men kanskje mest som fagperson, hvordan dette er mulig å ikke ta hensyn til? Helsepersonell skal jobbe kunnskapsbasert og ikke holdningsbasert. Og det skal virkelig ikke stå på god faglitteratur og forskning her. Historisk sett har dissosiative lidelser møtt stor motstand. Det finnes flere fagpersoner med tilstrekkelig kunnskap om at traumer i barndom kan få alvorlige konsekvenser, men de beskriver samtidig at de føler seg alene om kunnskapen de har og opplever det vanskelig å få støtte for sin forståelse av hvilken behandlingsform traumatiserte pasienter trenger, fra andre kollegaer (Hagen, Barbosa da Silva & Thelle, 2016, s. 15). Jeg merker at det går inn på meg å vite at det finnes en så stor diskriminering i behandlingen av denne pasientgruppen. Og hvordan har det seg at en helt vanlig akuttpsykiatrisk avdeling fikk det til? Avdelingen jeg snakker om hadde ingen spisskompetanse på traumer. For denne avdelingen ble dette svært tydeliggjort da jeg begynte å vise progresjon i det de drev med, og det dro i gang motivasjonen hos flere. Nå ser vi alle tydelig hvor viktig det har vært å følge strukturen bak en traumebevisst tilnærming. Ikke bare i selve behandlingen med overlegen, men mest av alt sammen med miljøpersonalet som jeg tross alt brukte mest tid sammen med der inne. Vi fant vår vei sammen og ikke en gang, med unntak av noen få ganger der noen ukjente personell var på, har jeg følt meg som en pasient. Vi var bare mennesker alle sammen og jeg ble inkludert i stor grad i hvordan vi skulle jobbe. Vikingen var nok den mest ivrige og mest engasjerte helt fra starten av. Han så all logikken bak den bisarre adferden min og sa ofte: «Dette er jo det mest logiske i verden!». For han så ikke på meg som syk. Han så at det handlet om tillært adferd og det var han som ytret hovedmålet vårt for første gang: «En dag skal vi undervise om dette tema sammen». Det ble en motivasjon for oss begge og denne uken sto jeg og vikingen sammen foran et kull med vernepleierstudenter og underviste i nettopp det. Dissosiasjon, relasjonstraumer og traumebevisst omsorg i praksis. Og kombinasjonen var god. Vi sto der som to fagpersoner, en vernepleier og en sykepleier med en god dose erfaring ifra hver vår kant.

Selve undervisningen begynte med å stille oss spørrende til om dissosiasjon er psykisk sykdom eller et naturlig og overutviklet forsvarsverk. For å forstå hvorfor noen (eller mange) mennesker må benytte seg av dissosiasjon som forsvar, måtte vi først gå igjennom teori ifra anatomien. Rettere sagt nervesystemet og kroppens fysiologiske reaksjoner på farer. Hvordan reagerer vi når vi står ovenfor en faretruende situasjon? Vi løper eller sloss. Amygdala fyrer av slik at kroppen på få sekunder reagerer automatisk med å enten komme seg kjapt unna eller å gå til angrep. Men hva skjer når et menneske ikke får denne muligheten? Og allerede her hadde vi studentene ivrig med. For når vi fysisk blir hindret i å flykte fra faren eller å ta igjen/sloss, står du igjen med å overgi deg og da aktiveres det parasympatiske nervesystemet som vil sørge for at pulsen og respirasjonen senkes. Underaktiveringen vil sørge for at du føler mindre smerte og frykt. Armer og bein blir kalde fordi blodet prioriteter de indre organene. Hormoner sørger for at du blir nummen og i mindre grad føler sanseinntrykk. Bevisstheten blir også påvirket slik at du blir fjern, likeglad og delvis eller helt forsvinner fra virkeligheten.

Ved å forstå disse naturlige mekanismene, var det enklere og gå videre med å fortelle om dissosiasjon. For når et barn blir utsatt for overgrep, har det ingen annen mulighet enn å overgi seg. Og da er det kanskje ikke så rart at sanse og følelses-opplevelsene ifra traumehendelsen blir fjernet ifra barnets bevissthet. Men minnene kan jo ikke bare forsvinne, så de lagres på en plass som er utilgjengelig fram til noe trigger det fram igjen. Og på den måten kan et barn overleve oppveksten med relasjonstraumer. Ved å automatisk og ikke-viljestyrt fjerne seg ifra de vonde hendelsene for å kunne klare å leve videre på skole, med venner, familie etc.

Så, hva er det Gjøkeredet mitt gjorde for å få til en traumebevisst tilnærming til meg? Jo, de brukte teorier ut ifra traumebevisst omsorg. Det som skiller traumebevisst omsorg fra vanlig god omsorg, er at den tar hensyn til hva pasienten har opplevd og hva pasienten ikke fikk av omsorg som barn. De viktigste grunnpilarene til TBO er trygghet, relasjon og affektregulering. Å møte dissosiative pasienter på en god måte krever at miljøpersonalet og behandlere har både erfaring og kunnskap om traumer og dissosiasjon. Pasienter forteller at de ofte føler seg misforstått av helsepersonell. Miljøet skapes av personalets holdninger, handlinger, ytringer, tanker og følelser i samspill med pasientene. Vi har jobbet etter fem miljøterapeutiske prinsipper: Beskyttelse, struktur, støtte, engasjement og gyldiggjøring. Det er de samme prinsippene som Modum Bad bruker og det er tatt ut ifra Gunderson JG «Defining the therapeutic processes in psychiatric milieus».

Jeg og Vikingen ønsket mest av alt å formidle dette videre. Slik at studentene kunne ta med seg disse gode holdningene og teoriene videre med seg i sin karriere. Vi kan bare håpe at når disse studentene møter en av oss med dissosiativ lidelse, vil de kanskje tenke på oss og forstå hva vi snakket om på undervisningen. Vi ønsket å formidle viktigheten av relasjoner og at trygghet kommer via forutsigbarhet. Vi har erfart verdien av fast personalet for å skape trygge rammer med faste avtaler og tydelig kommunikasjon. Vi har erfart at å ta hensyn til helheten i meg, har ført til god relasjon og tillit. Miljøpersonalet har tilpasset seg, der jeg befinner meg i det aktuelle og de har vist stort engasjement og en nysgjerrighet til å utforske. Sammen med meg. De har lagt stor vekt på brukermedvirkning og individuell tilpasset behandling. De gav meg en brukerstyrt seng som jeg kunne benytte meg av ubegrenset. Vi øvde iherdig på at jeg skulle tørre å ta imot hjelpen og ikke minst be om hjelp selv. Og sakte, men sikkert, erfarte jeg at jeg ikke ble straffet. Tvert imot. Vi utviklet et godt samarbeid og nå har jeg ikke behov for dem mer. For som jeg sier, er jeg voksen nå. Og jeg klarer meg selv. Takket være dem som lærte meg å gå på nytt.

Jeg har blitt kjent med så mange på min vei. Mange som strever og som ikke har hatt like flaks som det jeg har hatt. Og det er ikke rettferdig at det er snakk om tilfeldigheter om du får nødvendig helsehjelp. Derfor grunnla vi Dissosiasjonsforum. For å vise at vi ikke er alene og for å skape et nettverk der vi kan stå sammen og i beste fall skape en endring. Vi har allerede fått en plattform der vi deler erfaringer og støtter hverandre og bekrefter for hverandre at de bisarre tingene vi opplever er normalt. Og ikke minst at det alltid har en logisk forklaring. Denne uken stilte jeg og Vikingen opp på undervisning av vernepleierstudenter og formidlet våre stemmer til dem. For det er på høy tid at vi blir hørt, sett og anerkjent.

Tusen takk for at Universitetet i Sørøst Norge inviterte oss til å undervise om et så viktig tema! Og takk til de engasjerte og flotte studentene som beskrev vår undervisning som «Den beste undervisningen vi har hatt». TAKK.