En arbeidsbok til hjelp i helingsprosessen for mennesker med komplekse dissosiative lidelser.
Fredag 19. september 2025 inviterte Modum Bad til boklansering av den norske oversettelsen av Finding Solid Ground – Finne Stødig Grunn. Konstituert direktør KariAnne Vrabel ønsket velkommen i Festsalen og på stream.
Finne Stødig Grunn er nå tilgjengelig for alle – ikke forbeholdt kun de få.
På scenen ble Ph.D. Ellen K.K. Jepsen, psykiater ved traumeavdelingen i over 20 år, intervjuet. Hun har ledet arbeidet med Finding Solid Ground på avdelingen og den norske oversettelsen Finne Stødig Grunn.
Ellen Jepsen forteller om prosessen frem til Finne Stødig Grunn
Det startet med et samarbeid med Bethany Brand og hennes medforfattere av den originale utgaven av Finding Solid Ground. Modum Bad, ved Jepsen, fikk gjøre en pilotstudie på bruken av programmet på døgnpasienter inne på Modum Bad. På Modum Bad gjennomførte pasientene første del av programmet, før de jobbet videre med de tilsammen 30 modulene med sin behandler hjemme. Finding Solid Ground har vist seg å være mer virksom og mer skånsom for pasienter med dissosiative lidelser enn tidligere opplegg på Modum Bad forteller Jepsen. Programmet har også i andre studier vist gode resultater. Jepsen påpeker at programmet har god effekt også for de som gjerne blir stemplet som «behandlingsressistente» – en merkelapp Jepsen mener ikke har hold. Hun mener bestemt at ingen traumepasienter er behandlingsressistente.
Ellen Jepsen sier hun føler seg glad og rørt over at Finne Stødig Grunn nå er tilgjengelig på norsk – for alle, slik at enda fler pasienter og behandlere kan få et verktøy som virker godt.
Programmet hjalp meg til å få større kontroll og makt over eget liv.
Neste opp på scenen var May Bente Hagen, som har gjort et formidabelt språkarbeid for å gjøre den norske oversettelsen leservennlig.
May Bente Hagen forteller
May Bente er selv sykepleier og forfatter, men også en traumeoverlever. Hun har vært pasient ved Modum Bad og gjennomgått programmet Finding Solid Ground. May Bente sier at å komme til Modum Bad var som å komme hjem. Der opplevde hun å bli møtt med forståelse og kompetanse. Hun følte seg ikke lenger som en fremmed fugl, men opplevde å kjenne seg igjen i andre pasienter og bli møtt av ansatte med forståelse, vennlighet og som en likeverdig samarbeidspartner.
Gjennom programmet Finding Solid Ground ble hun bevisst hva som utløste reaksjoner i henne og hvordan hun kunne forebygge og få mer kontroll og makt i eget liv. Hun opplevde at Modum Bad og dette programmet var til så god hjelp at hun gjerne ville bidra frivillig med å utvikle denne norske utgaven – Finne Stødig Grunn. May Bente sier at hun ønsker at flere skal få hjelp som hjelper – slik hun fikk. Og at mennesker skal få rask hjelp så de slipper stadig nye vonde erfaringer. Samtidig påpeker hun at man aldri er for gammel til å begynne tilhelingen. May Bente forteller at boken har den samme vennlige og respektfulle tonen som man opplever i møte med ansatte på Modum Bad.
Jeg er stolt og takknemlig…
Dr. Bethany Brand, som har utviklet Finding Solid Ground i samarbeid med Schielke og Lanius, hadde sendt en gratulasjonshilsen til oversetterne. Brand var tydelig rørt da hun uttrykte sin takknemlighet og stolthet over hva Modum Bad med Jepsen i spissen hadde fått til både gjennom pilotstudien og med oversettelsen. Randomiserte studier viser en reel bedring (på gruppenivå) for pasienter med komplekse traumer og dissosiative lidelser som har gjennomgått Finding Solid Ground. Modum Bad har som første døgninstitusjon i verden vist hvilken betydning programmet har også for pasienter som er innlagt. Andre studier er gjort på pasienter i poliklinisk behandling. Bethany Brand roste arbeidet med den norske oversettelsen som gjør at flere kan få tilgang til programmet.
Utdrag fra hilsenen fra Ph.D. Bethany Brand
Takk til de som har bidratt.
Oversetterne av Finne Stødig Grunn, og de som har bidratt på andre måter, ble æret og takket. Vår egen May Bente Hagen spesielt, men også leder og grunnlegger av Dissosiasjonsfoum, vår alles Ida Ek-Rambo ble nevnt på scenen og i boken. Etterpå ble det servert lunsj og flere gratulasjoner ble utbringt.
Oversetterne: Ellen K.K. Jepsen, Åse-Lill Ranvik Iversen, Lill Jeanette Andersen og May Bente Hagen.
Fremtidige visjoner og planer.
Etter det offisielle programmet var over fikk vi i Dissosiasjonsforum gleden av å tilbringe resten av dagen med Ellen. Vi snakket om veien frem til Finne Stødig Grunn og veien videre – bl.a. hvordan Dissosiasjonsforum kan bidra. Mange gode idéer ble fremmet. Vi har et ønske om å bidra til å gjøre programmet kjent og om mulig være en støtte for de som jobber med Finne Stødig Grunn. Vi snakket også om muligheten for å arrangere en samling hvor Ellen Jepsen gjerne kommer og forteller om programmet Finne Stødig Grunn for følgerne våre på Dissosiasjonsforum. Det skal vi jobbe for å få til.
Fra venstre: psykiater Ellen K.K. Jepsen ved Modum Bad, psykolog Martine Furnes, leder Ida Ek-Rambo, Dissosiasjosforum, Gro Harestad, Landsforeningen mot seksuelle overgrep, May Bente Hagen, sykepleier, forfatter og oversetter, Linda Galåen, Dissosiasjonsforum og generalsekretær Line K. Rødseth i Landsforeningen mot seksuelle overgrep.
Modum Bads egne gartnere bringer magi til uterommet
Dagen ble avsluttet med en rusletur til hestene og i det høstpyntede uteområdet før vi også fikk middag på huset.
Vi takker for en givende dag som gir motivasjon og håp for fremtiden.
Vi sier hjertelig takk for invitasjonen og gjestfriheten. Gratulerer med utgivelsen av Finne Stødig Grunn og tusen takk på vegne av alle oss som trenger et slikt verktøy i vår helingsprosess.
5. – 6. september gikk Septemberkonferansen av stabelen i Bergen med temaet:
Hvordan kan vi forstå traumerelatert dissosiasjon, og hva trenger mennesker som er utsatt for gjentatt traumatisering?
Ida Ek- Rambo ble dessverre forhindret i å delta på årets konferanse, men Linda Galåen, som er tilknyttet Dissosiasjonsforum, ble satt inn som erstatter og deltok på hele konferansen og var også en bidragsyter for å belyse brukerpersepektivet. Dette er hennes oppsummering av konferansen.
4. september: Septemberkonferansen in a Nutshell på Litteraturhuset i Bergen
Onsdag kveld var det duket for panelsamtale ledet av psykologspesialist Dag Nordanger. I panelet satt psykologspesialist Sylvi Fiskerstrand fra fagkomiteen for konferansen, psykologspesialist Stig Torsteinson fra Tilknytningspsykologene, Arne Blindheim, psykologspesialist og veteran å regne på traumefeltet og meg, Linda, barnevernspedagog, erfaringsformidler og medlem av Dissosiasjonsforum. Samtalen dreide rundt spørsmålene; hva er dissosiasjon og hvordan er det å leve med? Videre, hva kan grunnen være til at dissosiative lidelser ikke fanges opp, eller misforstås? Og til slutt, hvordan kan vi best møte mennesker med dissosiative lidelser? Jeg fortalte hvordan det kan være å ha en alvorlig dissosiativ lidelse og brukte blant annet bilmetaforen, samt min egen Barnevernsinstitusjon-metafor, for å illustrere dette. Mangel på kunnskap og ressurser gjør at vi ofte får feil diagnoser og hjelp som faktisk ikke hjelper. Jeg la også vekt på hvor viktig det er å bli trodd, tålt og forstått. Sylvi og Arne fortalte mer faglig hva dissosiative lidelser er og snakket om sine erfaringer med å ha voksne pasienter med dissosiative lidelser i behandling. De bekreftet at det jeg fortalte stemte godt med deres erfaringer. Stig hadde fokus på sammenhengen mellom desorganisert tilknytning og utvikling av dissosiasjon som overlevelsesmekanisme. Han var i tillegg til eksplisitte traumer opptatt av de skjulte traumene – mangel på emosjonell støtte og hjelp til å skape sammenheng mellom ytre verden og det barnet kjenner inni seg. Etter samtalen var det åpent for spørsmål, og det var det flere av de 50-60 oppmøtte som benyttet seg av. Noen var opptatt av hvordan de kunne oppdage og hjelpe barn i skolen, andre var opptatt av hva som kunne føre til dissosiative lidelser og hvor bredt spekteret av symptomer kunne være. Det kom også spørsmål om Dissosiasjonsforum.
Fra venstre: Dag Nordanger, Sylvi Fiskerstrand, Linda Galåen, Stig Torsteinson og Arne Blindheim.
5. september: Dag 1 av Septemberkonferansen
Suzette Boon, høyt anerkjent fagbokforfatter og spesialist innen behandling av dissosiative lidelser, åpnet konferansen.
Vi fikk høre og se hvordan hun jobber med sine pasienter. Hun viste med videoopptak hvordan hun kunne jobbe både med den voksne i pasienten og direkte med de ulike delene. Bl.a. ba hun ulike deler om å komme frem så hun kunne snakke med dem. Hun viste, og fortalte også om, hvordan hun jobbet med kommunikasjonen og samarbeidet mellom den voksne og de ulike delene. Bl.a. ba hun ulike deler om å komme frem så hun kunne snakke med dem.
Hun viste, og fortalte også om, hvordan hun jobbet med kommunikasjonen og samarbeidet mellom den voksne og de ulike delene. Det var fascinerende å se hvordan pasienten skiftet helt tydelig i kropp, ansiktsmimikk og stemme. Samtidig sa hun at det slett ikke alltid er like tydelig som vi så på videoopptakene. Hun snakket videre om hvorfor dissosiative lidelser i de fleste tilfeller bør behandles med stabilisering og ikke gå direkte på traumebearbeiding. At den indre dynamikken bør møtes med varsomhet og respekt. Videre hadde hun stort fokus på hvor viktig, dog utfordrende, det er å få en trygg relasjon med pasienten OG alle delene. På slutten snakket hun om indre samarbeid og nytten av «safe-place» og trygghetsobjekter. Suzette sendte en videohilsen til dere alle, som er lagt ut på Dissosiasjonsforum på instagram.
Psykologspesialistene Stig Torsteinson og Ida Brandtzæg, i Tilknytningspsykologene snakket, ikke overraskende, om små barn og hvordan en desorganisert tilknytning kobles til dissosiative lidelser. De fokuserte på de skjulte traumene, hvordan foreldrenes frakoblede omsorgsatferd og psykologisk utilgjengelighet viser å predikere dissosiative lidelser i ungdoms- og voksenalder. Det var veldig fint at «mangeltilstander» i omsorgen ble såpass tydelig løftet frem, da mange kjenner på dette i like stor grad som eksplisitte traumatiske handlinger de har vært utsatt for. De skjulte traumene snakkes lite om og forskes tilsvarende lite på i forhold til påførte eksplisitte traumer. Likevel tyder alt på at også disse traumene gjør stor skade, og i sær der begge typer traumer er tilstede. Noe de ofte er.
Stig Torsteinson og Ida Brandtzæg
Anita Krøvel-Velle og Guro Vigestad, begge psykologspesialister ved BUP Sentrum i Bergen, fortalte om Child-Parent Psychotherapy (CPP) som er en relasjonsbasert og traumeinformert behandlingsform hvor barn og omsorgspersoner sammen kommer i leketerapi. Der lærer de om hvordan forstå barnets nonverbale kommunikasjon. De la stor vekt på at barn helt fra start danner eksplisitte minner, og at når barnet har fått lekeevne og senere verbalt språk, kan det uttrykke minnene, og har mulighet til å bearbeide disse ved hjelp av trygge omsorgspersoner. De, i likhet med Stig og Ida, var opptatt av behovet for å hjelpe barnet å integrere deres erfaringer i en sammenhengende indre og ytre verden. Vi fikk høre om flere praksiseksempler som rørte hjertene våre.
Anita Krøvel-Velle og Guro Vigestad
Dag Nordanger, psykologspesialist i RVTS Vest, presenterte den nye Traumeskolen utarbeidet av RKBU Vest (Regionalt Kompetansesenter for Barn og Unge) og RVTS Vest (Regionalt senter for Vold og Traumatisk Stress). Traumeskolen er et gratis digitalt og interaktivt kurs om barns utvikling og traumer. Kurset er rettet mot de som møter barn i deres daglige liv i de ulike tjenestene som retter seg mot barn. Vi fikk se flere videoklipp fra kurset og kurset fremstår som lett og morsomt, samtidig som det er veldig lærerikt. Kurset lanseres høsten 2024 på RVTS Vest sin hjemmeside.
Jeg, Linda, fikk æren av å avslutte første dag på konferansen, med å løfte frem brukerperspektivet.
Jeg åpnet med å invitere alle til å sitte rundt «leirbålet» sammen med meg. Jeg belyste utfordringer vi møter i hjelpeapparatet og betydningen av å bli trodd, tålt og forstått, samt hva riktig behandling betyr for mulighetene til å skape oss gode liv.
Dette gjorde jeg gjennom å fortelle om min egen erfaring. Men jeg er ganske trygg på at min historie ikke er unik, at flere vil kunne kjenne seg igjen i den. Jeg snakket om hvordan det er å bli feildiagnostisert og møtt med både tvang, avvisning og atferdsregulering fordi vi ofte hverken blir trodd, tålt eller forstått. Men like viktig som å fortelle om når systemet svikter er det å vise til hva som faktisk hjelper. Dette forsøkte jeg å si noe om etter beste evne. Jeg la vekt på tid og relasjon, samt viktigheten av å få et språk og mer kunnskap om dissosiasjon. Videre formidlet jeg om behovet for støtte til å nærme seg innsiden og at de ulike delene blir møtt med det de kommer med. Jeg delte også noe om min indre verden for å kunne gi et bilde på hvordan det oppleves å ha en dissosiativ lidelse. Jeg illustrerte det gjennom en indre kaotisk «barnevernsinstitusjon». Til slutt fortalte jeg noe om hvordan det er å leve med dissosiativ identitetslidelse (DID), nå som jeg har kommet langt i min bedringsprosess. Det er fortsatt en krevende øvelse med skam, tvil og indre konflikter, men jeg lever – ikke bare eksisterer. Og selvfølgelig fortalte jeg om det unike og verdifulle fellesskapet på Dissosiasjonsforum.
Linda Galåen
6. september: Dag 2 av Septemberkonferansen.
Dag 2 ble åpnet av psykoterapeut og pedagogisk psykolog Karen Andor. Karen snakket om hvordan dissosiasjon kan være en oversett årsak til atferdsproblemer hos barn. Særlig i de tilfeller hvor det ikke er en kjent traumehistorie. Disse barna blir ofte misforstått og «merket» med autisme eller ADHD. Videre koblet hun dette til desorganisert tilknytning og de skjulte traumene, som Stig og Ida også var opptatt av. Karen ga flere eksempler på hva disse skjulte traumene kunne komme av og at det som regel ikke handlet om bevisste handlinger fra omsorgsgiverne. Noen eksempler var f.eks. fødselsdepresjon, høyt stressnivå hos foreldre grunnet f.eks søvnmangel, sorg og engstelige eller uregulerte omsorgsgivere. Hun introduserte også en teori om at høysensitivitet for sensorisk stimuli hos barn er vanskelig for omsorgspersoner å håndtere, slik at barnet kan oppleve det som at foreldrene ikke klarer å beskytte det mot noe som barnet kan oppleve som tortur. Hun forklarte videre hvordan overstimulering kan utløse «meltdown», hvor de ulike overlevelsesmekanismene (fight, flight, freeze, submit, attachment cry) slår inn uten at barnet kan motvirke det. Dette kalte hun sekundær dissosiasjon, en splittelse mellom den rasjonelle forståelsen og overlevelsesmekanismer.
Karen Andor
Etter Karen sitt innlegg tok psykologspesialistene Marianne Straume og Arne Blindheim oss over til voksne pasienter igjen. De snakket om hvordan mennesker med strukturell dissosiasjon jobber med å heles, ikke bare fra traumatiske hendelser, men fra traumatiske liv. De forklarte hvordan vi alle skaper vårt «jeg», med en opplevelse av oss selv og verden, og måter å handle deretter for å ivareta våre behov. De som har en strukturell dissosiativ lidelse her flere slike «jeg», med ulike opplevelser av seg selv og verden. De snakket også om hvordan traumatiserte skaper seg en mening i hva de opplever, og svært ofte forklarer det med feil hos seg selv. Dette for å bevare omsorgspersonene som snille. Samtidig har de traumeopplevelsene, og derfor oppstår de ulike selvtilstandene/delene som gjør at barnet kan leve videre i den verden de er i. Marianne og Arne hadde gitt foredraget sitt tittelen «The Trinity of Trauma». Med det mener de konflikten mellom ignoranse (unngåelse) – sårbarhet – kontroll. Og at det kan finnes flere ”deler“ i alle disse tre kategoriene. Målet er å få dette systemet til å fungere sammen som en helhet, og det krever at ignoransen må byttes ut med nysgjerrighet, og mot til å lytte innover. Til det trenger pasienten ofte at noen blir med dem inn i deres skremmende indre. Marianne sa at man som hjelper ofte får feilaktig beskjed om å lytte til det friske i pasienten. Det betyr som regel å lytte til ignoransen hos dissosiative pasienter. En slik tilnærming vil ikke bidra til å skape indre samarbeid.
Marianne Straume og Arne Blindheim
Ingunn Holbæk, psykologspesialist og PhD kandidat fra Traumepoliklinikken til Modum Bad, var neste innleder. Hun fortalte om forskning på behandling innen traumefeltet. Hun belyste diskusjonen rundt hvorvidt faseorientert behandling eller direkte eksponeringsterapi gir best resultater. Og at ulike studier viser at begge deler gir omtrent like god effekt ift. kompleks PTSD, men at det er store individuelle variasjoner. Enda finnes det lite forskning på strukturell dissosiasjon, men de få studiene som finnes tyder på at mennesker med dissosiative lidelser har best effekt av faseorientert behandling med fokus på integrering av de ulike delene. Ingunn har selv gjennomført en kvalitativ studie på effekten av de psykoedukative gruppene på Traumepoliklinikken, Modum Bad. Resultatene viser økt opplevelse av et sammenhengende jeg, og økte handlingsmuligheter og bedre kontroll. Ingunn nevnte til slutt en ny behandlingsmetode som potensielt kan gi raskere bedring enn det vi har i dag. Denne metoden heter Deep Brain Reorienting (DBR).
Ingunn Holbæk
Etter lunsj snakket psykiatrisk sykepleier Lise Berglund, også fra Traumepoliklinikken til Modum Bad, om et terapeutisk verktøy for å møte dissosiasjon i miljøterapi. Hun påpekte at pasientenes symptomer er normale reaksjoner på unormale hendelser. Videre snakket hun om hvor viktig det er at miljøterapeuter er bevisst sin egen indre dynamikk og jobber med å holde seg selv innenfor eget toleransevindu. Gjennom selv å være regulert kommuniserer deres nervesystem med pasientens nervesystem. Hun snakket mye om traumereaksjoner i form av overlevelsesmekanismer og begrepet 90/10- respons. 90/10 henspeiler til at 90% av årsaken til en reaksjon handler om fortid. 10% handler om den faktiske hendelsen i nåtid. Lise forklarte grundig hvordan de ulike overlevelsesmekanismene (ref. Karen Andor) kan utspille seg i miljøterapeutiske situasjoner, og kom med eksempler på gode intervensjoner for å møte disse til hjelp for pasienten. I miljøterapi har man en unik mulighet til å utforske triggere og øve på ferdigheter for å avbryte automatiserte responser. Til slutt understreket hun at tillit er ikke noe man skal ta for gitt, og at det som ødelegges i relasjon kan heles i relasjon. Men at relasjoner også er svært triggende for traumatiserte mennesker, og at dette må man ha respekt for.
Lise Berglund om tilknytningsropLise Berglund
Som siste bidrag på Septemberkonferansen 2024 intervjuet Ingunn Holbæk en tidligere pasient om hennes erfaring fra en traumatisk oppvekst, hvordan terapiprosessen var for henne og hvordan hun har skapt seg et meningsfullt liv der hun føler tilhørighet til det virkelige livet. Hennes historie var sterk å høre, men ga også enormt med håp. Ved hjelp av riktig behandling er det mulig å få et godt liv til tross for særdeles vonde erfaringer i store deler av oppveksten. All ære til dette modige og flotte mennesket.
Det var ca 400 deltakere på årets Septemberkonferanse, og det var mennesker fra flere ulike fagmiljøer og tjenester tilstede. Skole, flyktningetjenesten, NAV, psykomotorikere, miljøpersonell, og selvfølgelig ulike behandlere i kommune- og spesialisthelsetjenesten og privat.. Også noen med egenerfaring deltok på konferansen. Og under panelsamtalen var denne gruppen enda sterkere representert. Felles for alle var et stort engasjement for mennesker med alvorlig traume-bagasje og et ønske om å gi best mulig hjelp, samt å forebygge lidelse senere i livet. Det virket på meg som samtlige hadde en holdning til dissosiative lidelser som gjenspeilet at vi som pasienter vil bli trodd, tålt og forstått. I allefall av de som deltok på konferansen. Det varmet mitt hjerte å få være blant alle disse fine og varme menneskene som i utgangspunktet var ukjente, men som raskt føltes som det motsatte. Og ikke minst var det stort å få en så tydelig anerkjennelse av at vår stemme er viktig. Det gir håp for de som måtte ha behov for deres kompetanse både nå og i fremtiden. Så får vi tro at kunnskap om og anerkjennelse av mennesker som strever med dissosiasjon sprer seg ut i de ulike tjenestene gjennom dem som deltok. Jeg har trua.
Jeg vil også rette en takk til Ida Ek- Rambo, leder for Dissosiasjonsforum, som hadde tiltro til at jeg kunne ivareta vår stemme på et så viktig arrangement da hun selv ble forhindret fra å delta. Å være en del av gjengen rundt leirbålet til Dissosiasjonsforum gjør meg stolt.
Feriekort og andre verktøy som kan gjøre ferien LITT mer håndterbar!
For mennesker med komplekse traumelidelser kan lengre opphold i behandlingen være svært krevende. Selv om behandler bare har ferie, kan det oppleves som om vedkommende har forsvunnet for godt og aldri vil komme tilbake igjen. Man kan føle seg ensom og forlatt, eller gå i en overlevelsestilstand hvor man stenger helt av følelsene sine.
Vi har derfor samlet noen verktøy som kan gjøre ferien LITT mer håndterbar. Hensikten med disse er å få hjelp til å regulere seg, til tross for behandlers fravær, og dermed erfare at man faktisk klarer å gjøre dette på egen hånd. Det er også en måte å opprettholde tilknytningen til behandler, som gjerne er ganske skjør for mennesker med relasjonstraumer og har lite erfaring med trygg tilknytning.
(Bildekarusell).
Verktøyene finnes også i utskriftsvennelig format i vår Ressursbank.
GJESTEINNLEGG av Gunn Inger (medlem av Dissosiasjonsforum).
Har du opplevd at behandleren din foreslår å ha et trygt eller godt sted inni deg hvor indre deler kan finne trygghet, trøst og hvile? Det har min, og jeg har syntes det har virket HELT umulig! Derfor ville jeg gjerne fortelle hva som ble min inngang:
Å lage et helt konkret, fysisk sted som jeg kan ta og føle på – i litt overført betydning, gjennom å lage et «hemmelig» rom i et ellers vanlig dukkehus. Som barn skulle jeg kanskje ønsket at det fantes et slikt hemmelig sted på ekte.
Vil du bli med inn? 😊
Det har tatt meg fem år med motstand å greie det, for å si det først. Det som har vært vanskelig, er kanskje tre ting:
Det er så flyktig og skiftende inni meg! Jeg har ikke greid å holde fast på én ide om hva som kunne være trygt eller rolig. Det som virker bra for «noe i meg» virker helt feil for noe annet i meg, og omvendt.
Jeg har greid meg bra i livet ved å være veldig «i tenkehjernen». Den sier meg at et oppdiktet «trygt sted» virker som dårlig tidsbruk. At det burde være godt nok for «hele meg» hvis jeg jobber for at hverdagen i det virkelige liv skal være trygg.
Jeg oppsøkte psykolog nettopp p.g.a. «indre verdener» i meg som føles ødeleggende, utrygt, og som stjeler tid som jeg burde bruke på dagliglivet. Så å skulle lage «enda et sted» har virket som det motsatte av mitt eget mål med å gå i terapi – jeg vil jo ha mindre, ikke enda mer!
Jeg har rett og slett ikke forstått hva jeg kan gjøre!
Forskjellen ble et par instagramposter på @dissosiasjonsforum ( «indre verden» og «kart over indre landskap»). Som så ofte før spiller det en enorm rolle å se at ulike innsendere faktisk bekrefter det som psykologen hele tiden har sagt. Det kom eksempler på indre verdener som så ut som alt fra «dataspill» til «Narnia» og «teater». Ingen fasitsvar, altså.
Og det sto veldig konkret om at den indre verdenen kan endre seg over tid, og at det faktisk kan gjenspeile prosessen din. Så jeg tenkte: hvis det blir for skiftende og vanskelig å lage et stabilt, trygt sted «inni meg», hvorfor ikke prøve å lage et helt konkret, fysisk sted? Som faktisk kan endres over tid?
DUKKEHUS SOM TRYGT STED
Med dette i tankene kjøpte jeg et brukt dukkehus på Finn som jeg kunne pusse opp.
Av og til kan skjulte prosesser best beskyttes hvis de ligger helt åpenlyst: Resten av familien synes det er et artig hobbyprosjekt jeg driver med, og jeg kan gjøre det rett foran dem, uten at barna spør hva jeg driver med og hvorfor.
For meg var det viktig at det skulle være «work in progress», og at det kan utvikle seg og endre seg. Det får lov å koste tid, men skal ellers koste minst mulig, slik at jeg fritt kan prøve og feile, endre og lage på nytt hvis noe føltes feil. Folk er vel forskjellige, men dette hjalp veldig for meg. At det må ikke bli et perfekt mesterverk, men: «trygt sted in progress».
Det var viktig at Det Trygge Rommet måtte ha vinduer, lys og frisk luft, men samtidig måtte det være skjult. Dermed landet jeg på et dukkehus med mange rom, men hvor ett rom på loftet ikke har inngang og heller ikke innsyn (fordi det ville vært for høyt opp, altså hvis det var et ekte hus).
Egentlig tenkte jeg at Det Trygge Rommet skulle innredes smakfullt, delikat og stilig. Det skulle ha kule plakater og vakre bilder, som skulle vitne om å være tøff og ha god smak. Men så koblet liksom tenkehjernen seg av hver gang jeg syslet med rommet. Jeg følte, mer enn tenkte, mye på hva jeg pleide å like som barn (og da havnet jeg ubevisst på ca. 10-11 år). Og så «ble» rommet som det ble: en perfekt miks for en indre 11-åring (iallfall min)! Det er kanskje ikke voksensmak, eller din smak, men jeg elsker det! Det er varmt, mykt og lunt, samtidig som det er lyst og åpent. Bildene på veggene er nøye utvalgt, og det viktigste: ingen dør inn og heller ingen innsyn utenfra. Bare på den måten kunne jeg føle at det var helt trygt.
For nerdene: Dette prosjektet er problemløsning både på indre, emosjonelt nivå og på rent konstruksjonsmessig nerdenivå. For eksempel: du ville ikke TRO hvor vanskelig det var å lage den lykten som står på golvet! Jeg tok et batteridrevet lite telys, fjernet hardplasten rundt, og la lyset oppi det gjennomsiktige lokket fra en sminketube, og limte tråd rundt utsiden. Utfordringen var å kunne slå den av og på uten den bryteren som følger med telyset; den var det nemlig ikke plass til.
Poenget mitt er at når jeg pusler med dette, GRUBLER jeg faktisk ikke, men bruker i stedet tankeenergien på praktiske spørsmål som hvordan jeg kan konstruere den plassbygde reolen, eller hvordan jeg skal kunne skru det lyset av og på. Inni meg FØLER jeg masse, men mest ro.
Det føles godt å tenke, ikke på traumer som skjedde en gang, men bare på hva som er varmt, mykt, trygt, koselig og godt. Litt sånn «I’ll keep you safe»-følelse. Og framfor å gjemme seg i et innestengt kott eller ute i skogen, er her romslig, luftig, lyst, fritt, og helt, helt avskjermet. Helt uavhengig av hvordan hverdagen er akkurat den dagen.
HVA ER «HELT TRYGT» FOR DEG?
Et trygt sted trenger altså ikke å være en indre fantasiøvelse, men kan være noe helt konkret. Og hvis dukkehus ikke er noe for deg, så kanskje noen av idéene jeg forkastet passer bedre.
Klaffebok var det første jeg tenkte på. Fordi jeg elsket slike da jeg var barn. Da kunne jeg laget ulike sider i boka, og hver side kunne være «sider ved meg», og hemmeligheter kunne legges bak klaffer. (Jeg liker fremdeles denne tanken! På én bokside kunne «noe i meg» ligge på en flytemadrass i Italia og slappe av, mens «noe annet i meg», på neste bokside, kunne være gjemt under et varmt teppe – for eksempel.)
Titteskap: Man kan kjøpe en boks med glassfront, og lage noe inni. Da kan det stå åpenlyst, men kanskje med et skjult rom eller skjulte ting bak trær eller i kurver som bare en selv «vet om».
Koffert: jeg tenkte at jeg kanskje bør kunne gjemme mitt trygge sted ved behov, og ta fram når jeg trenger å se på det og ta på det. Da jeg googlet ‘portable miniature house’ (eller noe sånt), fant jeg veldig søte ideer til kofferter med ulike sett av møbler. Sett opp et rolig kjøkken én dag, og et musikkrom en annen dag!
Det viktigste er at man finner løsningen som passer akkurat for deg. Kanskje vil det som er trygt også endre seg over tid? For meg kan det virke som om «trygt sted» akkurat nå er følelse av frihet gjennom skjerming, oversikt og kontroll. Men kanskje vil jeg en dag kunne lage en helt synlig, vanlig dør inn til dette rommet, fordi trygghet kanskje ikke lenger avhenger av gjemmesteder og total skjerming.
Sjekk ut min instagramkonto:diy_safe_place for mer informasjon. Der beskriver jeg fremgangsmåte og materialene jeg bruker. Jeg vinkler det mer som et generelt hobbyprosjekt. Følg og lik gjerne, og ikke nøl med å spørre hvis du lurer på hvordan du lager et miniatyrbilde eller en gulvlykt i skala 1:12 – ha ha!
Nå er også kjøkkenet på plass og jeg gleder meg til å følge prosessen videre!
En av flere ting vi driver med og tilbyr, er undervisning og veiledning. Jeg er ganske stolt over at Universitetet i Sørøst Norge velger å ha komplekse traumer og dissosiasjon som tema for sine vernepleierstudenter! Dette er tredje året vi blir invitert for å undervise disse fremtidige vernepleierne, og det er helt åpenbart at dette tema er etterlengtet og at studentene og emneansvarlig finner dette veldig relevant. Neste år blir det aktuelt å invitere flere profesjonsutdanninger til dette undervisningstilbudet vi har, mente emneansvarlig, Marit og det er kjempe kult og se at vi klarer å spre kunnskapen enda bredere og at vi blir lagt merke til. TAKK for et givende engasjement blant studentene som hadde mange flotte og ikke minst noen kritiske spørsmål rettet mot manglende behandlingstilbud og rammer på sine arbeidsplasser blant annet.
I år «snek» det seg også inn andre utenifra for å se om vi holdt mål og det tror jeg vi i all høyeste grad gjorde. Så med to gode miljøterapeuter fra STHF med på laget (jeg blir knapt synlig stående foran dem), ser vi fram til nye menneskemøter, nye oppdrag og enda mer formidling sammen i framtiden, med hensikt om å skape et mer traumebevisst samfunn og ikke minst et mer traumebevisst helsevesen 🥳
Bilder: Ida Ek-Rambo – Styreleder i LKTD, Sykepleier med fag- og brukererfaringer, Ole Haakon Jonsås – Spes. Vernepleier og Tore Lien – Spes. Sykepleier. Som begge har erfart og behandlet dissosiasjon og relasjonstraumer over tid og er helt rå på traumebevisst omsorg ❤️. Vi ser viktigheten av god og forutsigbar miljøterapi for å skape trygghet i relasjoner, for å få til gode prosesser i behandlingsforløpet for vår brukergruppe.
Dissosiasjonsforum – LKTD deltok på Schizofrenidagene som standholdere for første gang i år. Formålet med å delta på stand var å bli mer synlig som organisasjon. Vi ønsker naturligvis å vise fram hvem vi er, hvem vi representerer og hva vi jobber for. Det er på høy tid at komplekse traume – og dissosiative lidelser blir mer åpent og kjent og dette er absolutt et tiltak vi tenker å fortsette med når anledningene byr seg. Vi hadde liten erfaring med å stå på stand fra før, men vi forberedte oss med å trykke opp brosjyrer, visittkort, printet ut diverse verktøy fra ressursbanken vår, ICE kortene våre. Vi reklamerte også for Scid-d manualen og fikk levert lapper om nytt kurs fra Modum og Ellen Jepsen via Peter Sele som ydmykt spurte om vi kunne opplyse om neste kurs og muligheter for påmelding. Selvsagt ville vi det!
Neste mulighet til å melde seg på kartleggingskurs med Ellen Jepsen.
Ida og Ellisiv tok på seg ansvaret for dette arrangementet og produserte til og med opp egen designet kaffe i organisasjonens ånd. «Jordingskaffe – Svart som livet». Den ble tatt godt imot og vi solgte unna til diverse behandlere som kom fra hele landet for å delta på Nordens største psykisk helsekonferanse. Vi ble også veldig fornøyd med gulvbanneren vår som skulle sørge for at vi var godt synlige.
Vi pakket med oss alt i bilen og kjørte av gårde mot vest uten å vite hva som ventet oss, men spenningen var stor. Dagene gikk merkverdig fort og vi hadde det kjempe gøy! Vi møtte så mange gode mennesker og hadde så mange fine samtaler. Det ble tydelig for oss at mange var glade for å se oss der og for at vi taler om nettopp dette tema. Plakaten «Vi er mange som tror på dere», er ment som en start på en kampanje for å sette et søkelys på manglende behandlings- og støttetilbud rettet mot oss med komplekse traume- og dissosiative lidelser. For det finnes fortsatt mange i vår gruppe som opplever å ikke bli trudd på. Som opplever å ikke passe inn, og som opplever å bli ekskludert fra behandling og støttegrupper på grunn av et for komplekst symptomtrykk. Men vi møtte mange som står på vår side og som er like frustrerte som oss over den diskrimineringen som skjer til tross for at forskning sier at det er mulig å få rett hjelp, til tross for at komplekse traumer- og dissosiative lidelser finnes i diagnosemanualen. Vi må fortsette jobben mot å bli mer synlig og fortsette jobben med å få til endringer slik at også vi kan få rett hjelp til rett tid.
Vi ble også intervjuet av Undringspodden ved Gunn-Marit Uverud, noe som førte til nok et fint menneskemøte. Dagene som standholdere i Stavanger gikk over all forventing. Vi knyttet kontakter de ulike regionene, flere ønsket å invitere oss med hensikt om å lære mer, vi må ha delt ut flere hundre brosjyrer og vår versjon av Toleransevinduet måtte vi få printet ut i flere omganger fordi det falt veldig i smak blant dem som kom innom standen vår. De tre dagene gikk fort og vi hadde det veldig gøy med det vi gjør best; formidling av god kunnskap rettet mot komplekse traumelidelser og ikke minst være en brukerstemme for alle oss som sitter rundt dette enorme leirbålet. Vi er mange som tror på dere.
I dag skal Ellen Jepsen ha veiledning i bruk av den oversatte utgaven av SCID-D kartleggingen og jeg håper at mange har meldt seg på. På samme dag som jeg skal ha undervisning på mitt lokale sykehus med turnusleger og medisinstudenter som absolutt vil møte mange av denne brukergruppen i løpet sin karriere.
Hvordan kan en norsk oversettelse komme vår brukergruppe til gode? Det er å håpe at flere behandlere vil bli oppmerksomme på at den finnes, bruke den og at flere kan få rett diagnose og rett behandling. Tidlig i prosessen. Veien er nok fortsatt lang, men nå har vi i det minste nok et verktøy i kassa som Norge bør få tilgang til
Mange med dissosiative lidelser får ikke den rette diagnosen eller den rette hjelpen, sier psykiater Ellen K.K. Jepsen. Hun mener lidelsen ofte forveksles med noe annet. Derfor har hun i samarbeid med kollegaer fra Traumeavdelingen oversatt manualen SCID-D som gis ut på norsk høsten 2023.
Prosessen har sin egen visdom, sies det. Og det tror jeg på mer enn noen gang når jeg nå står og kan se bakover på min egen prosess og hvordan alt har blitt satt sammen bit for bit av sin egen visdom. Traumebehandling er ikke for pyser. Og regelen framfor unntaket sier at du bare går rundt og rundt i en evig destruktiv runddans. Uten å komme videre. Men sannheten er at det kan være lærdom i alt det vonde som skjer. De er bare så blendende at du ikke evner å se klart. For det som føles som en evig runddans, er egentlig en oppadgående spiral. Og et verktøy som har vært viktig for meg, er å skrive om den underveis i håp om å bli litt klokere. Her er en tekst jeg skrev mot slutten av min prosess. Om å forstå kontrollerende og sinte deler og hvordan genuin omsorg kan gjøre store forskjeller.
Jeg prøver å erindre når det hele begynte. Starten på slutten eller slutten på starten? For innspurten, som med alt annet, er ingen hendelse. Det er en prosess. Og prosessen kom så gradvis og sakte at jeg ikke en gang la merke til den. Og slik har det vært hele denne lange veien mot tilheling. Integrering. Å bli frisk, mer kontroll, hel. Det har mange navn og jeg er selv usikker på hva som føles mest rett for meg. Det eneste jeg vet, er at de første årene i min prosess føltes som et evig virvar med kaos og uforståelige hendelser jeg ikke hadde kontroll på. Traumespesielisten kalte det alltid for en evig runddans, når jeg viklet meg inn i det ene destruktive etter det andre. Om og om igjen. Men var det egentlig en evig runddans? Det føltes jo akkurat slik. At jeg gikk i sirkler og havnet tilbake til start hele tiden og tok nye satser hver gang, som alltid førte meg tilbake til startstreken. Men nå ser jeg annerledes på det. Den evige runddansen var aldri en gjentagende sirkel som aldri var mulig å komme videre ifra. Det var en oppadgående spiral. Og den spiralen var nok så komprimert og nedtrykt i starten at det knapt var mulig å verken se eller merke at den i det hele tatt gikk oppover eller i noen som helst retning i det hele tatt. Men for hver runddans var sannheten at jeg faktisk var dynamisk og jeg satte i gang prosesser i meg som jeg ikke en gang forsto selv i øyeblikket og mens det pågikk. Ikke før mange år etterpå. For det var ikke slik at jeg kom inn på Gjøkeredet med startskuddet i handa. Klar for å ta ny sats fra startstreken. Sannheten var at jeg allerede hadde bygget meg en solid grunnmur å bygge videre på. Takket være alle disse runddansene med traumespesialisten, var jeg mye bedre rustet enn jeg selv klarte å forstå og jeg befant meg slettes ikke nederst i spiralen. Jeg var allerede midt i det på vei oppover og som en god venn av meg lærte meg i nyere tid: «Du må stole på prosessen». Og det er lettere sagt enn gjort skal jeg love deg, når den eneste verden du kjenner til er full av et mørke få kan forestille seg. Ingenting av det jeg nå vet, hadde jeg klart å forstå den gangen. Det vet jeg. Denne prosessen er umulig å skjønne seg på der og da, men når du har kommet et stykke forbi og oppover i spiralen, er det irriterende enkelt. Jeg kunne så inderlig ønske at jeg kunne fortalt meg selv den gang, at det jeg holdt på med faktisk også var bra og ikke bare ødeleggende som det så ut som.
Jeg ble satt fri i en fargerik høstdag for noen år siden. Frigjøringsdagen. Og jeg levde godt i en god stund etter det. Jeg tror fortsatt at det var et stort vendepunkt og avslutningen på en avgjørende og viktig prosess. Eller kanskje et vendepunkt for måten jeg så meg selv på, er kanskje et mer riktig begrep. For jeg kunne omsider se på meg selv som et menneske og ikke en forhåndsprogrammert robot. Jeg kunne se verdien av mine egne meninger og tanker og ta eierskap til det. Jeg begynte plutselig å undervise på universitetet om min egen lidelse, i rollen som Sykepleier med brukererfaringer og sammen med Vikingen som hadde tatt meg imot i tusen biter to år tidligere. Jeg begynte å etablere kontakt i fagmiljøer rettet mot traumer og jeg følte at jeg var på rett spor. Samtidig visste både jeg og overlegen at jobben i den oppadgående spiralen ikke var ferdig. Blir den noen gang det? For livet er jo dynamisk og vil gå sin gang. Vi lot livet gå som det gikk, fordi vi begge unnet at livet mitt skulle være bra. Og det var bra! Jeg har aldri hatt det så stabilt og godt før. Så da jeg merket at et mørke begynte å snike seg innpå meg igjen, valgte jeg naturligvis å ignorere det. Vi hadde jo jobbet så hardt i to år og jeg sa til meg selv flere ganger at jeg unner jo dem, at jeg har det bra! Det var mens jeg sa denne setningen spontant til overlegen, at jeg forsto betydningen av det. «Jeg unner jo dere at jeg har det bra!». Mine andre DID venner lo godt sammen med meg da jeg også fortalte dem om dette utsagnet. For det er kanskje litt typisk oss, som hele livet har vært opptatt av å leve opp til andres forventninger. Og jeg hadde jo sett så tydelig hvor glade de var når jeg viste at jeg fikk til livet. Jeg så jo så tydelig hvor stolte dem ble, og jeg ønsket naturligvis ikke å skuffe dem. Så før jeg visste ordet av det var jeg tilbake i spiralen min igjen. Men jeg hadde nådd nye høyder og selv ikke etter 13 år i denne oppadgående spiralen, forsto jeg at den faktisk fortsatt gikk oppover og ikke dro meg tilbake til start. Det er lett å bli blind i denne prosessen og da er det så viktig å ha folk rundt seg som kan se for deg i en liten periode!
Den brikken vi antok skulle være den siste het Elli. Fordi hun var den ene som ikke ble med i fellesskapet før frigjøringsdagen. Verdi. Elli er kanskje det største beviset, fenomenet eller minnet som er størst knyttet til tap av egen verdi. Elli er 12-13 år og befinner seg et sted mellom barn og voksen. Det er vanskelig nok å være tenåring generelt, men for Elli var det mye synd og skam påført i tillegg. Og nå var det hennes tid til å bli sett, anerkjent og inkludert inn i det store bilde. Faen. Jeg hadde ikke lyst. Jeg ble kvalm og fysisk dårlig bare av tanken. Et godt utgangspunkt for terapeutisk arbeid, tenkte jeg! Tommel opp for den. Jeg hadde fortsatt det perfekte behandlingsopplegget mitt tilgengelig. Overlegen som over hode ikke er overlegen i front med de tre musketerer i bakhånd. Klare for enhver utfordring og for å ta meg imot om jeg skulle falle rett oppi sikkerhetsnettet deres. Men uansett hvor god hjelp jeg hadde tilgjengelig, kunne vi aldri komme noen vei uten at jeg hang med på lasset. Før så jeg annerledes på det. Jeg husker at jeg tenkte at jeg bare ikke hadde god nok hjelp til å klare å få til progresjon. Men det er ikke hjelperne rundt som skal gjøre jobben og det er ingen som har fasiten på denne type behandling. Fasiten finnes inne i meg, og de rundt kan bare veilede og støtte meg på veien mot svar og løsninger som kommer på løpende bånd. Eller ikke. Jeg har jo jobbet faseorientert hele veien og i starten handler det mye om psykoedukasjon. Så da er det naturligvis viktig med en dyktig behandler som kan lære deg om lidelsen og gode traumespesialister vokser ikke på trær. Men jeg var heldig. Jeg hadde traumespesialisten i sju år som gjorde meg ferdig utdannet i egen lidelse. Det føltes som om jeg kunne tatt en doktorgrad i eget symptomtrykk.
Elli sin skam ble vår sårbarhet og når sårbarheten viser seg, slår forsvaret til for fullt. Den regla kan vi nå og det burde ikke være en overraskelse at det også skulle bli slik denne runden. Men er det en ting jeg har skjønt, er det at jeg blir totalt blendet og blind av dette forsvaret og evner ikke å se sammenhenger. Men det er jo nettopp slik forsvaret vårt er bygget opp. Beskyttelse. Jeg skal ikke føle eller se noe til dette sårbare som handler om ganske fæle ting som en gang hendte. Med Elli? Joda, men alle vet jo at Elli er meg. Bortsett ifra meg. I alle fall der og da. Midt oppi kaoset og i stormen. Fredriksen, min kontrollerende og trofaste EP, sto fortsatt i front og styrket den tjukke murveggen han alltid satte opp imellom oss. For å beskytte og for at ikke vi andre skulle se. Fredriksen har fulgt meg igjennom store deler av livet og jeg husker godt at han holdt meg våken på nettene og planla slutten på overgripere. Det gav meg en viss tilfredstillelse å høre på planene hans. Men det stoppet ved det, og det gikk aldri videre enn planlegging og tanker. Siden har Fredriksen stått i front på forsvarslinjen og vært kommanderende, fresende, destruktiv, truende og svært aggressiv. Ingen har fått gode tanker når navnet hans blir nevnt. Meg inkludert. Han har fått høre at han ikke trengs, at han ødelegger, at han ikke er ønsket og hatt makten over å se at folk har blitt redde av han og faktisk gått til angrep når han har vært truende utad.
Det skal ikke mer enn en person til for å endre adferd. Denne gangen en litt vimsete Rev, eller miljøpersonell om du vil, som kom med uttalelsen i etterkant: «Jeg har jo egentlig visst det hele tiden, jeg har bare ikke skjønt at jeg har visst det». Og det kan vi så klart le mye av, men fra spøk til alvor; Er det ikke litt slik, at den som ikke helt forstår hva som skjer, også er den som kan gjøre de store forskjellene? Jeg har tenkt ganske mye på dette og det ordet jeg hele tiden lander på er «Oppriktighet». Oppriktighet defineres som å være ærlig uten å ha noen baktanker eller skjult agenda. For det er jo ingen hemmelighet at vi med relasjonstraumer er eksperter på å lese folk og at vi også er ganske gode på å avsløre løgner og agendaer. Antennene våre er hypersensitive. Tillitt blir ekstra vanskelig naturligvis, når vi hele tiden leiter etter baktanker og konspirasjoner. Og derfor er det ikke så vanskelig å forstå at på et tidspunkt holder det bare å være et medmenneske og ikke en hjelper med stor faglig tyngde som overveier hver ord som kommer.
En dag, inne på Gjøkeredet, ble det uttrykket noe som ble oppfattet totalt feil for Fredriksen. Det ble nok ekstra forsterket fordi det kom ifra en som han hadde fått en slags tillit til. Over hekken på indre bane og bak min rygg. Det som ble sagt, handlet om en type behandlingsform som ble presentert som en mulighet og ikke som en nødvendighet. For Fredriksen ble det oppfattet som et angrep og en stor trussel imot hele systemet, han har forsøkt å beskytte i flere tiår. Reven var til stede og til Fredriksens store overraskelse tok Reven hans parti umiddelbart. Behandlingen handlet om å eksponere oss for traumehendelser på en slik måte som Fredriksen tolket som tortur. Og på mange måter, er jeg enig. «Har ikke hun vært igjennom nok!!» freste han på en slik slik måte at kroppen min ble holdt nede med tyngdekraften på full styrke. Jeg tror at han forsøkte å beherske seg så godt han kunne. Han lyktes ikke med det da han kastet ting i veggen. Han siktet på bildene som hang på veggen. Bildene som ble tegnet av oss alle og som hang der rundt leirbålet som en samlet gjeng. Det hele endte i et kaos og innblandinger ifra flere. Fredriksen ble forbannet mildt sagt, men det ble også Reven som hadde vært vitne til alt. Ikke på Fredriksen, men på forslaget om behandling og på de andre som blandet seg inn noe de ikke egentlig hadde noe med. Og for første gang, ble Fredriksen satt litt ut av spill. For ingen hadde vel tatt hans parti på den måten før. Fredriksen skrev seg ut i protest. Dette spillet ønsket han ikke å ta del i og den tjukke murveggen sto der stødig uten at vi andre hadde muligheten til å se utover eller gripe inn. Og nå kommer poenget mitt om ordet «oppriktighet». Jeg tror ikke at Reven forsto at det var Fredriksen som forlot avdelingen den kvelden. Men han forsto at ting ikke var helt greit og han var nok også litt bekymret. Vi la flyttelasset inn i bilen og sto ovenfor hverandre da Fredriksen for aller første gang rakte fram hånden sin til en hjelper. Hadde det vært noen av de andre som hadde stått der, hadde de umiddelbart skjønt at det ikke var meg selv som satt i førersetet. For jeg har ikke som vane å håndhilse på dem. Men hadde det ikke nettopp vært Reven som hadde stått der, hadde ikke utfallet blitt slik det ble heller. Det er jeg overbevist om. For Reven tok imot innbydelsen til Fredriksen om å ta hånden hans med et fast og godt grep. Reven så han rett inn i øynene og med en liten klump i halsen sa han på en så oppriktig måte som ingen av oss noen gang har hørt før, at han virkelig ønsket at vi var trygge og at han brydde seg om oss. Det var oppriktig, respektfullt og med en god dose omsorg i disse ordene. Uten baktanker og agendaer. Ikke noe lureri. Og i det øyeblikket, sprakk muren til Fredriksen som har stått der stødig siden jeg var 7 år gammel. Fredriksen brøyt opp i det stivet blikket sitt og ble transparent. Slik at vi som sto bak den muren kunne både se og høre Reven snakke og vi skrek etter å få bli igjen der med han. Men vi dro, og det var også greit. For Fredriksen hadde opplevd oppriktig omsorg for aller første gang. Og det var det som skulle få meg til å finne flere svar. I meg.
Håndtrykk
Da jeg omsider kom hjem og fikk fordøyd denne episoden, pakket jeg opp esken med alle bildene som hadde hengt på veggen. Det gikk en iling igjennom meg da jeg så på bilde av Fredriksen. Bildet hadde fått en rift i seg og jeg forsto umiddelbart at det var han selv han hadde siktet og truffet på da han tilsynelatende ble så sint og kastet den gjenstanden i veggen. Det kan ikke ha vært tilfeldig. Ingenting med Fredriksen er tilfeldig. Jeg klarte ikke å la være å tenke på at det kanskje ikke var sint han ble. Men redd? Sorg. Hva er sorg? Jeg fikk en lydfil ifra monsteret i mitt liv og jeg spilte den av umiddelbart:
«Hva er sorg? Jeg har tenkt sånn på de siste dagene hva jeg skal si til deg rundt leirbålet. I skogen, med alle de andre til stede. Jeg strekker ut en hånd til deg og du kan legge hode inntil skulderen hvis du vil. Også holder jeg deg, fordi sorgen er kanskje en skygge i grålysningen eller en lukket dør. Sorgen er alt det som du, jeg, vi aldri fikk. Sorgen banker på en tidlig morgen og vil inn. Og jeg tror at, da er det lurt å åpne og ta imot sorgen for sorgen er vår tvilling på en måte, en annen del av oss. Skyggen av oss som skal inn og falle på plass. Inni deg. Fordi en skog uten skygger, finnes den? Sorgen er sinne, når vi, jeg blir forbanna når koppen går i gulvet eller når noen sier noe som jeg blir lei meg for. Sorgen bobler opp som raseri, og sorgen er lengsel etter å bli holdt, tatt imot, tatt vare på, sett, hørt, åpnet opp for. Sorgen forteller deg at du er viktig. Sorgen forteller deg at den trenger å ta plass. Sorgen gråter. I grålysningen. Sorgen kommer aldri når det passer. Den kan komme midt i et juleselskap, den kan komme etter skoletid. Sorgen kan komme en dag du har tatt på den fineste kjolen eller når du skal legge deg. Men derfor, rundt dette bålet som er tusen soloppganger i hvert lysglimt. I sorgen finnes tapet, men i sorgen finnes også muligheten for at det finnes mange andre mennesker på veien, rundt dette bålet. Jeg er en av dem. Og legg hodet ditt inntil skulderen min, inntil skulderen til Reven, overlegen eller mannen din, barna dine. En tilfeldig forbipasserende, i overført betydning. Altså du skal ikke legge hode inntil en tilfeldig bussjåfør, det er ikke det jeg mener, men det er så mange som kan være en støtte i det tomrommet som er der etter de foreldrene du aldri fikk, som du savner kanskje hver dag. Og kanskje skogen og bålet er et samlingsted for å sørge. Slik at alle skyggene også kan finne plass i skogen»
«Sorgen er sinne». Selvfølgelig! I det øyeblikket gikk det opp for meg. I alle disse årene har han båret den største byrden av oss alle. Jeg tenkte på da han, sammen med Frida, planla å eliminere fienden. Uten å gjennomføre. Jeg vet at han er glad i barn. Mine ekte barn, har han omtalt som viktigst i verden. Jeg forsto hvor misforstått han alltid har vært. Av meg og av alle rundt. Han visste hele tiden, forsøkte å beskytte, men han grep heller aldri inn. Han klandrer kanskje til og med seg selv for alt som har hendt og som han aldri gjorde noe med. Derfor kastet han den gjenstanden på seg selv. I forakt. Eller? Jeg brast i gråt og ba om tilgivelse. Jeg forsto det plutselig, hvordan Fredriksen var skrudd sammen. Og jeg tenkte på Reven som klarte å vise han ekte omsorg og at det var alt som skulle til for å løsne opp i det stive og fastlåste.
Fredriksen
Det viste seg å gi svar på flere vanskelige spørsmål i meg. Svaret på alt og det som skal gi meg et fullverdig liv er jo nettopp omsorg, som jeg knapt klarer å si høyt uten å grøsse. Men omsorg alene er ikke nok. Den må være ekte, genuin og oppriktig. Oppriktighet. Oppriktig omsorg er nøkkelen. Men for å kunne komme videre og gi oppriktig omsorg til seg selv, er det en vesentlig ting som må på plass først. Verdi. Jeg har lovet å ikke servere løgner. Jeg føler ikke eierskap til dette livet. Enda. For jeg er vokst opp uten verdi, men jeg har allikevel skapt et liv verdt å leve. Jeg har bare ikke klart å føle min egen verdi. Enda. Og det er kanskje ikke så rart, når jeg stadig har blitt minnet på det motsatte. Så står vi altså her, med Elli som siste brikken og for å redde henne og ta henne inn i det store bilde, trenger jeg å anerkjenne min egen verdi. For oss alle og ikke minst for meg selv.
De neste dagene bar preg av håpløshet. Jeg var sliten, og jeg var lei av å bli minnet på ting som hører til i skrekkfilmer. Høvdingen ble rådvill og når han blir rådvill blir vi to drittunger som slenger barnslige kommentarer fram og tilbake til hverandre. Lite konstruktivt. Så forsvinner han. Og det skaper en ny frykt i meg. Frykten for å bli forlatt. For når han ikke klarer å sitte der med meg, er jeg vel heller ikke verdt å «redde». Som jeg hadde tenkt siden episoden i badekaret. Høvdingen ble erstattet med Politimester Bastian som stadig stakk hode innom. Han var ikke så innblandet i situasjonen min, men han visste nok til å forstå hva som foregikk. Han hadde sett demonen, han hadde hørt om flashbacks og bilder av skrikende barn som fikk hodene knekt av. Han hadde informert om rettigheter i tilfelle jeg ønsket å anmelde. Han kunne alle reglene på rams og jeg merket hvor godt Fredriksen likte denne fyren. Han har alt på stell og gjør ingen jobb halvveis. Dessuten er også han en av de som er oppriktige. Han kom inn på rommet mitt, satte seg i stolen rett ovenfor meg. Uten en plan, uten agenda. «Har du fått kveldsmat da?», spurte han og smilte uskyldig. Jeg nekter å tru at han noen gang har gjort noe galt i sitt liv. Jeg ristet på hode før han sa oppmuntrende og like oppriktig som Reven hadde vært med Fredriksen: «Jeg skal ikke stikke bort på kafeen og kjøpe en panini til oss da? Vi kan dele den!». Jeg løftet blikket mitt og så på det vennlige ansiktet hans. Det var så ekte, og han var bare opptatt av at jeg skulle få i meg noe mat. Så hva gjør jeg? Jeg begynte å grine spontant. Jeg hulket faktisk, mens jeg hold meg for ansiktet med begge hendene. Og han tålte det. Jeg forsto at han skjønte hvorfor jeg gråt, men jeg følte for å forklare uansett. At jeg ikke gråt fordi jeg var lei meg. At jeg gråt fordi jeg ble glad. Klart jeg ville dele en panini med han! I det jeg sa det, strålte han opp og klappet meg på skulderen før han gikk bort til kafeen og kjøpe en panini med chorizo, som vi delte i to og spiste uten å si noen ting. Men jeg tror vi tenkte på det samme. Dette er sorgen over alt jeg ikke har fått som barn, tenkte jeg. Oppriktig omsorg. Jeg håpet at jeg kunne klare å gi meg selv den samme omsorgen snart.
Vi skrev oss ut etter mye om og men. Vi var på ingen måte i mål, men jeg hadde vært innlagt i to uker og jeg var nødt til å være litt ute i verden igjen. Jeg er visst et menneske allikevel, jeg trenger pauser. I går tok jeg ungene med til byen. Der har de en fin lekeplass rett ved siden av en kafe. Perfekt for kaffetørste foreldre. Sola skinte og varmet meg i ansiktet. Jeg følte at jeg levde på et vis. Jeg drakk kaffe og satt på en benk fordi det ikke var plass til meg i klatrestativet. Jeg så på dem. Så lykkelige de var. Idet jeg tok nok en slurk av kaffen, kunne jeg merke at noen satte seg ved siden av meg. Helt innat. Jeg trengte ikke å se til siden for å skjønne at det var han. Fredriksen. Som var transparent, takket være Reven. «Kommer det alltid til å gjøre så vondt?», spurte jeg sørgmodig. «Nei, han vil nok bli svakere med tiden», svarte Fredriksen og snakket om demonen som representerer traumeminner. Jeg svarte: «Kan vi ikke bare unngå han?» Fredriksen nølte litt og sa: «Hvis vi unngår han, unngår vi jo også henne. Og hvis vi unngår henne, unngår vi jo også deg». Så tok han armen sin og holdt rundt meg, mens jeg gråt bak solbrillene. «Se på dem», sa han og smilte. «Jeg er like stolt av dem som du er». Han nikket mot ungene mine idet han sa det. «Se hva du har skapt til tross for demoner og monstre!» Jeg fortsatte å gråte lydløst bak solbrillene og forsto der og da at jeg ikke hadde rykket tilbake til start. Jeg var langt oppe i spiralen og jeg hadde 90 % av gjengen min på min side. Det føltes i alle fall slik i det øyeblikket. Nå var det opp til meg å finne min egen verdi, slik at jeg kan få gjort demonen svakere og kanskje han en dag vil bli så liten at han knapt tar plass. Borte blir han nok aldri. Men jo mindre han blir, jo mer kontroll får jeg. Fasiten har vært i meg hele denne tiden. Det handler om genuin og oppriktig omsorg ifra andre, men ikke minst ifra meg selv. For etter sorg kommer omsorg. Og i den omsorgen og støtten kan det hende at en liten spire av verdi kan vokse seg stor og sterk. Med tiden.
De aller fleste har hørt om traumeresponsene kamp, flukt og frys (fight/flight/freeze), men responsen kollaps (eller å spille død) blir sjeldnere nevnt. Vi med dissosiative lidelser vil ofte ha erfaringer med kollaps fra oppveksten, og dette vil kunne følge oss og trigges frem igjen i voksen alder, selv om faren reelt sett er over.
Kollaps kjennetegnes av en underaktivering i nervesystemet og det skjer en rekke fysiologiske endringer i kroppen. Muskulaturen blir slapp, hjertefrekvensen og blodtrykk reduseres, kroppstemperaturen senkes og ulike hormoner sørger for at vi føler mindre eller ingen smerte og blir mindre bevisst våre omgivelser. Der man i frys vil stivne til og være aktivert og klar for å flykte eller sloss dersom muligheten byr seg, er det som om kroppen i kollaps nærmest gir opp tanken om å kunne komme seg unna og spiller sitt aller siste kort, nemlig å spille død.
Se for deg en mus som ikke klarer å unnslippe katten. Den har ikke særlig mulighet for å overleve. Den har ingen mulighet til å flykte, og hvis den kjemper imot, vil katten sannsynligvis drepe den umiddelbart. Så hva kan den gjøre? Den eneste måten for å styrke sine sjanser for å overleve, er å spille død. Hvis den blir helt slapp og bevisstløs, er det en mulighet for at katten vil slippe den et øyeblikk, som gir musen mulighet til å gjenvinne bevisstheten og rømme. En annen mulighet er at katten ikke lenger har særlig lyst til å spise den, da døde dyr kan være befengt med sykdommer. Et tredje scenario er at katten tar med den tilsynelatende døde musen hjem for å lære kattungene sine å jakte. Musen har altså økt sine sjanser for å overleve ved å spille død. Og hvis det virkelig er slutten for musen, så vil den i det minste ikke føle særlig smerte eller være bevisst hva som skjer.
Å kjenne til forskjellene på frys og kollaps, vil kunne være nyttig da kroppen ofte trenger ulike tiltak for å komme ut av overaktivering enn av underaktivering. Ved å legge merke til og gjenkjenne de ulike signalene, vil man kanskje klare å komme raskere tilbake i toleransevinduet og inn en tålbar tilstand.
I forsøk på å gjøre fenomenet dissosiasjon mer kjent, deler jeg dette innlegget i håp om at du blir nysgjerrig og i beste fall prøver å få en god ordklang på selve ordet. Hva med å legge til dissosiasjon som en del av ditt naturlige ordforråd for å imponere i en sosial setting? Navnet speiler lidelsen; diffus, kronglete og vanskelig å uttale.
Jeg utfordrer deg til å si DISSOSIASJON så fort du kan fem ganger.
Mennesker som har utviklet dissosiasjon som forsvar og/eller har en dissosiativ lidelse, kan være mennesker som har blitt utsatt for umenneskelige ting. Incest for eksempel. Det har de fleste hørt om. Omsorgssvikt i tidlig leveår. Disse menneskene vokser opp, ofte uten å få muligheten til å utvikle seg på en sunn måte og tilbringer voksenlivet med en svært begrenset og kaotisk hverdag. Disse barna som ble voksne, blir ofte misforstått fordi sviket de opplevde som barn ligger der bortgjemt i en fjern fortid.
Mange får ikke den hjelpen de behøver og får heller ikke sjans til å bli bedre i sin fungering. Vi i Dissosiasjonsforum ønsker å gjøre samfunnet mer bevisst på dette slik at disse barna som aldri egentlig var barn, kanskje kan føle på en litt mindre skam slik dissosiasjon ofte føles som.
Vi er et lav-lavterskeltilbud som driver med brukerstøtte, psykoedukasjon og veiledning sett fra et brukerperspektiv. Hvis du ønsker å støtte jobben vi gjør, blir vi veldig glad. Enten ved å si DISSOSIASJON så fort du kan fem ganger eller ved å gi en symbolsk sum via vipps: #793396