Prosessen har sin egen visdom, sies det. Og det tror jeg på mer enn noen gang når jeg nå står og kan se bakover på min egen prosess og hvordan alt har blitt satt sammen bit for bit av sin egen visdom. Traumebehandling er ikke for pyser. Og regelen framfor unntaket sier at du bare går rundt og rundt i en evig destruktiv runddans. Uten å komme videre. Men sannheten er at det kan være lærdom i alt det vonde som skjer. De er bare så blendende at du ikke evner å se klart. For det som føles som en evig runddans, er egentlig en oppadgående spiral. Og et verktøy som har vært viktig for meg, er å skrive om den underveis i håp om å bli litt klokere. Her er en tekst jeg skrev mot slutten av min prosess. Om å forstå kontrollerende og sinte deler og hvordan genuin omsorg kan gjøre store forskjeller.

Jeg prøver å erindre når det hele begynte. Starten på slutten eller slutten på starten? For innspurten, som med alt annet, er ingen hendelse. Det er en prosess. Og prosessen kom så gradvis og sakte at jeg ikke en gang la merke til den. Og slik har det vært hele denne lange veien mot tilheling. Integrering. Å bli frisk, mer kontroll, hel. Det har mange navn og jeg er selv usikker på hva som føles mest rett for meg. Det eneste jeg vet, er at de første årene i min prosess føltes som et evig virvar med kaos og uforståelige hendelser jeg ikke hadde kontroll på. Traumespesielisten kalte det alltid for en evig runddans, når jeg viklet meg inn i det ene destruktive etter det andre. Om og om igjen. Men var det egentlig en evig runddans? Det føltes jo akkurat slik. At jeg gikk i sirkler og havnet tilbake til start hele tiden og tok nye satser hver gang, som alltid førte meg tilbake til startstreken. Men nå ser jeg annerledes på det. Den evige runddansen var aldri en gjentagende sirkel som aldri var mulig å komme videre ifra. Det var en oppadgående spiral. Og den spiralen var nok så komprimert og nedtrykt i starten at det knapt var mulig å verken se eller merke at den i det hele tatt gikk oppover eller i noen som helst retning i det hele tatt. Men for hver runddans var sannheten at jeg faktisk var dynamisk og jeg satte i gang prosesser i meg som jeg ikke en gang forsto selv i øyeblikket og mens det pågikk. Ikke før mange år etterpå. For det var ikke slik at jeg kom inn på Gjøkeredet med startskuddet i handa. Klar for å ta ny sats fra startstreken. Sannheten var at jeg allerede hadde bygget meg en solid grunnmur å bygge videre på. Takket være alle disse runddansene med traumespesialisten, var jeg mye bedre rustet enn jeg selv klarte å forstå og jeg befant meg slettes ikke nederst i spiralen. Jeg var allerede midt i det på vei oppover og som en god venn av meg lærte meg i nyere tid: «Du må stole på prosessen». Og det er lettere sagt enn gjort skal jeg love deg, når den eneste verden du kjenner til er full av et mørke få kan forestille seg. Ingenting av det jeg nå vet, hadde jeg klart å forstå den gangen. Det vet jeg. Denne prosessen er umulig å skjønne seg på der og da, men når du har kommet et stykke forbi og oppover i spiralen, er det irriterende enkelt. Jeg kunne så inderlig ønske at jeg kunne fortalt meg selv den gang, at det jeg holdt på med faktisk også var bra og ikke bare ødeleggende som det så ut som.

Jeg ble satt fri i en fargerik høstdag for noen år siden. Frigjøringsdagen. Og jeg levde godt i en god stund etter det. Jeg tror fortsatt at det var et stort vendepunkt og avslutningen på en avgjørende og viktig prosess. Eller kanskje et vendepunkt for måten jeg så meg selv på, er kanskje et mer riktig begrep. For jeg kunne omsider se på meg selv som et menneske og ikke en forhåndsprogrammert robot. Jeg kunne se verdien av mine egne meninger og tanker og ta eierskap til det. Jeg begynte plutselig å undervise på universitetet om min egen lidelse, i rollen som Sykepleier med brukererfaringer og sammen med Vikingen som hadde tatt meg imot i tusen biter to år tidligere. Jeg begynte å etablere kontakt i fagmiljøer rettet mot traumer og jeg følte at jeg var på rett spor. Samtidig visste både jeg og overlegen at jobben i den oppadgående spiralen ikke var ferdig. Blir den noen gang det? For livet er jo dynamisk og vil gå sin gang. Vi lot livet gå som det gikk, fordi vi begge unnet at livet mitt skulle være bra. Og det var bra! Jeg har aldri hatt det så stabilt og godt før. Så da jeg merket at et mørke begynte å snike seg innpå meg igjen, valgte jeg naturligvis å ignorere det. Vi hadde jo jobbet så hardt i to år og jeg sa til meg selv flere ganger at jeg unner jo dem, at jeg har det bra! Det var mens jeg sa denne setningen spontant til overlegen, at jeg forsto betydningen av det. «Jeg unner jo dere at jeg har det bra!». Mine andre DID venner lo godt sammen med meg da jeg også fortalte dem om dette utsagnet. For det er kanskje litt typisk oss, som hele livet har vært opptatt av å leve opp til andres forventninger. Og jeg hadde jo sett så tydelig hvor glade de var når jeg viste at jeg fikk til livet. Jeg så jo så tydelig hvor stolte dem ble, og jeg ønsket naturligvis ikke å skuffe dem. Så før jeg visste ordet av det var jeg tilbake i spiralen min igjen. Men jeg hadde nådd nye høyder og selv ikke etter 13 år i denne oppadgående spiralen, forsto jeg at den faktisk fortsatt gikk oppover og ikke dro meg tilbake til start. Det er lett å bli blind i denne prosessen og da er det så viktig å ha folk rundt seg som kan se for deg i en liten periode!

Den brikken vi antok skulle være den siste het Elli. Fordi hun var den ene som ikke ble med i fellesskapet før frigjøringsdagen. Verdi. Elli er kanskje det største beviset, fenomenet eller minnet som er størst knyttet til tap av egen verdi. Elli er 12-13 år og befinner seg et sted mellom barn og voksen. Det er vanskelig nok å være tenåring generelt, men for Elli var det mye synd og skam påført i tillegg. Og nå var det hennes tid til å bli sett, anerkjent og inkludert inn i det store bilde. Faen. Jeg hadde ikke lyst. Jeg ble kvalm og fysisk dårlig bare av tanken. Et godt utgangspunkt for terapeutisk arbeid, tenkte jeg! Tommel opp for den. Jeg hadde fortsatt det perfekte behandlingsopplegget mitt tilgengelig. Overlegen som over hode ikke er overlegen i front med de tre musketerer i bakhånd. Klare for enhver utfordring og for å ta meg imot om jeg skulle falle rett oppi sikkerhetsnettet deres. Men uansett hvor god hjelp jeg hadde tilgjengelig, kunne vi aldri komme noen vei uten at jeg hang med på lasset. Før så jeg annerledes på det. Jeg husker at jeg tenkte at jeg bare ikke hadde god nok hjelp til å klare å få til progresjon. Men det er ikke hjelperne rundt som skal gjøre jobben og det er ingen som har fasiten på denne type behandling. Fasiten finnes inne i meg, og de rundt kan bare veilede og støtte meg på veien mot svar og løsninger som kommer på løpende bånd. Eller ikke. Jeg har jo jobbet faseorientert hele veien og i starten handler det mye om psykoedukasjon. Så da er det naturligvis viktig med en dyktig behandler som kan lære deg om lidelsen og gode traumespesialister vokser ikke på trær. Men jeg var heldig. Jeg hadde traumespesialisten i sju år som gjorde meg ferdig utdannet i egen lidelse. Det føltes som om jeg kunne tatt en doktorgrad i eget symptomtrykk.

Elli sin skam ble vår sårbarhet og når sårbarheten viser seg, slår forsvaret til for fullt. Den regla kan vi nå og det burde ikke være en overraskelse at det også skulle bli slik denne runden. Men er det en ting jeg har skjønt, er det at jeg blir totalt blendet og blind av dette forsvaret og evner ikke å se sammenhenger. Men det er jo nettopp slik forsvaret vårt er bygget opp. Beskyttelse. Jeg skal ikke føle eller se noe til dette sårbare som handler om ganske fæle ting som en gang hendte. Med Elli? Joda, men alle vet jo at Elli er meg. Bortsett ifra meg. I alle fall der og da. Midt oppi kaoset og i stormen. Fredriksen, min kontrollerende og trofaste EP, sto fortsatt i front og styrket den tjukke murveggen han alltid satte opp imellom oss. For å beskytte og for at ikke vi andre skulle se. Fredriksen har fulgt meg igjennom store deler av livet og jeg husker godt at han holdt meg våken på nettene og planla slutten på overgripere. Det gav meg en viss tilfredstillelse å høre på planene hans. Men det stoppet ved det, og det gikk aldri videre enn planlegging og tanker. Siden har Fredriksen stått i front på forsvarslinjen og vært kommanderende, fresende, destruktiv, truende og svært aggressiv. Ingen har fått gode tanker når navnet hans blir nevnt. Meg inkludert. Han har fått høre at han ikke trengs, at han ødelegger, at han ikke er ønsket og hatt makten over å se at folk har blitt redde av han og faktisk gått til angrep når han har vært truende utad.

Det skal ikke mer enn en person til for å endre adferd. Denne gangen en litt vimsete Rev, eller miljøpersonell om du vil, som kom med uttalelsen i etterkant: «Jeg har jo egentlig visst det hele tiden, jeg har bare ikke skjønt at jeg har visst det». Og det kan vi så klart le mye av, men fra spøk til alvor; Er det ikke litt slik, at den som ikke helt forstår hva som skjer, også er den som kan gjøre de store forskjellene? Jeg har tenkt ganske mye på dette og det ordet jeg hele tiden lander på er «Oppriktighet». Oppriktighet defineres som å være ærlig uten å ha noen baktanker eller skjult agenda. For det er jo ingen hemmelighet at vi med relasjonstraumer er eksperter på å lese folk og at vi også er ganske gode på å avsløre løgner og agendaer. Antennene våre er hypersensitive. Tillitt blir ekstra vanskelig naturligvis, når vi hele tiden leiter etter baktanker og konspirasjoner. Og derfor er det ikke så vanskelig å forstå at på et tidspunkt holder det bare å være et medmenneske og ikke en hjelper med stor faglig tyngde som overveier hver ord som kommer.

En dag, inne på Gjøkeredet, ble det uttrykket noe som ble oppfattet totalt feil for Fredriksen. Det ble nok ekstra forsterket fordi det kom ifra en som han hadde fått en slags tillit til. Over hekken på indre bane og bak min rygg. Det som ble sagt, handlet om en type behandlingsform som ble presentert som en mulighet og ikke som en nødvendighet. For Fredriksen ble det oppfattet som et angrep og en stor trussel imot hele systemet, han har forsøkt å beskytte i flere tiår. Reven var til stede og til Fredriksens store overraskelse tok Reven hans parti umiddelbart. Behandlingen handlet om å eksponere oss for traumehendelser på en slik måte som Fredriksen tolket som tortur. Og på mange måter, er jeg enig. «Har ikke hun vært igjennom nok!!» freste han på en slik slik måte at kroppen min ble holdt nede med tyngdekraften på full styrke. Jeg tror at han forsøkte å beherske seg så godt han kunne. Han lyktes ikke med det da han kastet ting i veggen. Han siktet på bildene som hang på veggen. Bildene som ble tegnet av oss alle og som hang der rundt leirbålet som en samlet gjeng. Det hele endte i et kaos og innblandinger ifra flere. Fredriksen ble forbannet mildt sagt, men det ble også Reven som hadde vært vitne til alt. Ikke på Fredriksen, men på forslaget om behandling og på de andre som blandet seg inn noe de ikke egentlig hadde noe med. Og for første gang, ble Fredriksen satt litt ut av spill. For ingen hadde vel tatt hans parti på den måten før. Fredriksen skrev seg ut i protest. Dette spillet ønsket han ikke å ta del i og den tjukke murveggen sto der stødig uten at vi andre hadde muligheten til å se utover eller gripe inn. Og nå kommer poenget mitt om ordet «oppriktighet». Jeg tror ikke at Reven forsto at det var Fredriksen som forlot avdelingen den kvelden. Men han forsto at ting ikke var helt greit og han var nok også litt bekymret. Vi la flyttelasset inn i bilen og sto ovenfor hverandre da Fredriksen for aller første gang rakte fram hånden sin til en hjelper. Hadde det vært noen av de andre som hadde stått der, hadde de umiddelbart skjønt at det ikke var meg selv som satt i førersetet. For jeg har ikke som vane å håndhilse på dem. Men hadde det ikke nettopp vært Reven som hadde stått der, hadde ikke utfallet blitt slik det ble heller. Det er jeg overbevist om. For Reven tok imot innbydelsen til Fredriksen om å ta hånden hans med et fast og godt grep. Reven så han rett inn i øynene og med en liten klump i halsen sa han på en så oppriktig måte som ingen av oss noen gang har hørt før, at han virkelig ønsket at vi var trygge og at han brydde seg om oss. Det var oppriktig, respektfullt og med en god dose omsorg i disse ordene. Uten baktanker og agendaer. Ikke noe lureri. Og i det øyeblikket, sprakk muren til Fredriksen som har stått der stødig siden jeg var 7 år gammel. Fredriksen brøyt opp i det stivet blikket sitt og ble transparent. Slik at vi som sto bak den muren kunne både se og høre Reven snakke og vi skrek etter å få bli igjen der med han. Men vi dro, og det var også greit. For Fredriksen hadde opplevd oppriktig omsorg for aller første gang. Og det var det som skulle få meg til å finne flere svar. I meg.

Da jeg omsider kom hjem og fikk fordøyd denne episoden, pakket jeg opp esken med alle bildene som hadde hengt på veggen. Det gikk en iling igjennom meg da jeg så på bilde av Fredriksen. Bildet hadde fått en rift i seg og jeg forsto umiddelbart at det var han selv han hadde siktet og truffet på da han tilsynelatende ble så sint og kastet den gjenstanden i veggen. Det kan ikke ha vært tilfeldig. Ingenting med Fredriksen er tilfeldig. Jeg klarte ikke å la være å tenke på at det kanskje ikke var sint han ble. Men redd? Sorg. Hva er sorg? Jeg fikk en lydfil ifra monsteret i mitt liv og jeg spilte den av umiddelbart:

«Hva er sorg? Jeg har tenkt sånn på de siste dagene hva jeg skal si til deg rundt leirbålet. I skogen, med alle de andre til stede. Jeg strekker ut en hånd til deg og du kan legge hode inntil skulderen hvis du vil. Også holder jeg deg, fordi sorgen er kanskje en skygge i grålysningen eller en lukket dør.
Sorgen er alt det som du, jeg, vi aldri fikk. Sorgen banker på en tidlig morgen og vil inn. Og jeg tror at, da er det lurt å åpne og ta imot sorgen for sorgen er vår tvilling på en måte, en annen del av oss. Skyggen av oss som skal inn og falle på plass. Inni deg. Fordi en skog uten skygger, finnes den? Sorgen er sinne, når vi, jeg blir forbanna når koppen går i gulvet eller når noen sier noe som jeg blir lei meg for. Sorgen bobler opp som raseri, og sorgen er lengsel etter å bli holdt, tatt imot, tatt vare på, sett, hørt, åpnet opp for. Sorgen forteller deg at du er viktig. Sorgen forteller deg at den trenger å ta plass. Sorgen gråter. I grålysningen. Sorgen kommer aldri når det passer. Den kan komme midt i et juleselskap, den kan komme etter skoletid. Sorgen kan komme en dag du har tatt på den fineste kjolen eller når du skal legge deg. Men derfor, rundt dette bålet som er tusen soloppganger i hvert lysglimt. I sorgen finnes tapet, men i sorgen finnes også muligheten for at det finnes mange andre mennesker på veien, rundt dette bålet. Jeg er en av dem. Og legg hodet ditt inntil skulderen min, inntil skulderen til Reven, overlegen eller mannen din, barna dine. En tilfeldig forbipasserende, i overført betydning. Altså du skal ikke legge hode inntil en tilfeldig bussjåfør, det er ikke det jeg mener, men det er så mange som kan være en støtte i det tomrommet som er der etter de foreldrene du aldri fikk, som du savner kanskje hver dag. Og kanskje skogen og bålet er et samlingsted for å sørge. Slik at alle skyggene også kan finne plass i skogen»

«Sorgen er sinne». Selvfølgelig! I det øyeblikket gikk det opp for meg. I alle disse årene har han båret den største byrden av oss alle. Jeg tenkte på da han, sammen med Frida, planla å eliminere fienden. Uten å gjennomføre. Jeg vet at han er glad i barn. Mine ekte barn, har han omtalt som viktigst i verden. Jeg forsto hvor misforstått han alltid har vært. Av meg og av alle rundt. Han visste hele tiden, forsøkte å beskytte, men han grep heller aldri inn. Han klandrer kanskje til og med seg selv for alt som har hendt og som han aldri gjorde noe med. Derfor kastet han den gjenstanden på seg selv. I forakt. Eller? Jeg brast i gråt og ba om tilgivelse. Jeg forsto det plutselig, hvordan Fredriksen var skrudd sammen. Og jeg tenkte på Reven som klarte å vise han ekte omsorg og at det var alt som skulle til for å løsne opp i det stive og fastlåste.

Det viste seg å gi svar på flere vanskelige spørsmål i meg. Svaret på alt og det som skal gi meg et fullverdig liv er jo nettopp omsorg, som jeg knapt klarer å si høyt uten å grøsse. Men omsorg alene er ikke nok. Den må være ekte, genuin og oppriktig. Oppriktighet. Oppriktig omsorg er nøkkelen. Men for å kunne komme videre og gi oppriktig omsorg til seg selv, er det en vesentlig ting som må på plass først. Verdi. Jeg har lovet å ikke servere løgner. Jeg føler ikke eierskap til dette livet. Enda. For jeg er vokst opp uten verdi, men jeg har allikevel skapt et liv verdt å leve. Jeg har bare ikke klart å føle min egen verdi. Enda. Og det er kanskje ikke så rart, når jeg stadig har blitt minnet på det motsatte. Så står vi altså her, med Elli som siste brikken og for å redde henne og ta henne inn i det store bilde, trenger jeg å anerkjenne min egen verdi. For oss alle og ikke minst for meg selv.

De neste dagene bar preg av håpløshet. Jeg var sliten, og jeg var lei av å bli minnet på ting som hører til i skrekkfilmer. Høvdingen ble rådvill og når han blir rådvill blir vi to drittunger som slenger barnslige kommentarer fram og tilbake til hverandre. Lite konstruktivt. Så forsvinner han. Og det skaper en ny frykt i meg. Frykten for å bli forlatt. For når han ikke klarer å sitte der med meg, er jeg vel heller ikke verdt å «redde». Som jeg hadde tenkt siden episoden i badekaret. Høvdingen ble erstattet med Politimester Bastian som stadig stakk hode innom. Han var ikke så innblandet i situasjonen min, men han visste nok til å forstå hva som foregikk. Han hadde sett demonen, han hadde hørt om flashbacks og bilder av skrikende barn som fikk hodene knekt av. Han hadde informert om rettigheter i tilfelle jeg ønsket å anmelde. Han kunne alle reglene på rams og jeg merket hvor godt Fredriksen likte denne fyren. Han har alt på stell og gjør ingen jobb halvveis. Dessuten er også han en av de som er oppriktige. Han kom inn på rommet mitt, satte seg i stolen rett ovenfor meg. Uten en plan, uten agenda. «Har du fått kveldsmat da?», spurte han og smilte uskyldig. Jeg nekter å tru at han noen gang har gjort noe galt i sitt liv. Jeg ristet på hode før han sa oppmuntrende og like oppriktig som Reven hadde vært med Fredriksen: «Jeg skal ikke stikke bort på kafeen og kjøpe en panini til oss da? Vi kan dele den!». Jeg løftet blikket mitt og så på det vennlige ansiktet hans. Det var så ekte, og han var bare opptatt av at jeg skulle få i meg noe mat. Så hva gjør jeg? Jeg begynte å grine spontant. Jeg hulket faktisk, mens jeg hold meg for ansiktet med begge hendene. Og han tålte det. Jeg forsto at han skjønte hvorfor jeg gråt, men jeg følte for å forklare uansett. At jeg ikke gråt fordi jeg var lei meg. At jeg gråt fordi jeg ble glad. Klart jeg ville dele en panini med han! I det jeg sa det, strålte han opp og klappet meg på skulderen før han gikk bort til kafeen og kjøpe en panini med chorizo, som vi delte i to og spiste uten å si noen ting. Men jeg tror vi tenkte på det samme. Dette er sorgen over alt jeg ikke har fått som barn, tenkte jeg. Oppriktig omsorg. Jeg håpet at jeg kunne klare å gi meg selv den samme omsorgen snart.

Vi skrev oss ut etter mye om og men. Vi var på ingen måte i mål, men jeg hadde vært innlagt i to uker og jeg var nødt til å være litt ute i verden igjen. Jeg er visst et menneske allikevel, jeg trenger pauser. I går tok jeg ungene med til byen. Der har de en fin lekeplass rett ved siden av en kafe. Perfekt for kaffetørste foreldre. Sola skinte og varmet meg i ansiktet. Jeg følte at jeg levde på et vis. Jeg drakk kaffe og satt på en benk fordi det ikke var plass til meg i klatrestativet. Jeg så på dem. Så lykkelige de var. Idet jeg tok nok en slurk av kaffen, kunne jeg merke at noen satte seg ved siden av meg. Helt innat. Jeg trengte ikke å se til siden for å skjønne at det var han. Fredriksen. Som var transparent, takket være Reven. «Kommer det alltid til å gjøre så vondt?», spurte jeg sørgmodig. «Nei, han vil nok bli svakere med tiden», svarte Fredriksen og snakket om demonen som representerer traumeminner. Jeg svarte: «Kan vi ikke bare unngå han?» Fredriksen nølte litt og sa: «Hvis vi unngår han, unngår vi jo også henne. Og hvis vi unngår henne, unngår vi jo også deg». Så tok han armen sin og holdt rundt meg, mens jeg gråt bak solbrillene. «Se på dem», sa han og smilte. «Jeg er like stolt av dem som du er». Han nikket mot ungene mine idet han sa det. «Se hva du har skapt til tross for demoner og monstre!» Jeg fortsatte å gråte lydløst bak solbrillene og forsto der og da at jeg ikke hadde rykket tilbake til start. Jeg var langt oppe i spiralen og jeg hadde 90 % av gjengen min på min side. Det føltes i alle fall slik i det øyeblikket. Nå var det opp til meg å finne min egen verdi, slik at jeg kan få gjort demonen svakere og kanskje han en dag vil bli så liten at han knapt tar plass. Borte blir han nok aldri. Men jo mindre han blir, jo mer kontroll får jeg. Fasiten har vært i meg hele denne tiden. Det handler om genuin og oppriktig omsorg ifra andre, men ikke minst ifra meg selv. For etter sorg kommer omsorg. Og i den omsorgen og støtten kan det hende at en liten spire av verdi kan vokse seg stor og sterk. Med tiden.