Veien til stiftelsesmøte!

Da er vi i gang! Det er snart ett år siden jeg fikk en idé om å starte et felleskap for mennesker som strever, kommer til å streve eller er ferdige strevd med dissosiasjon. Tanken kom etter over ti år i behandling for DID og følelsen av hvor ensomt det er å streve med en slik lidelse. Ikke bare er den svært omdiskutert i fagmiljøet, det er også en god del skam knyttet til en dissosiativ lidelse, så de færreste er åpne om å lide under nettopp det. Nå kan jeg stolt si til meg selv at jeg har en verdi i denne verden og tro på det. Jeg har blitt kjent med mange og snakket med flere som har strevd med de samme tingene som meg selv. Det har vært en uvurderlig støtte for meg å snakke med mennesker som forstår bortimot identisk hva jeg har snakket om. Når andre har klødd seg i hode. Mange er ganske lik meg, andre er ganske ulik, men det er likevel noe vi alle har felles – Relasjonstraumer. Og ut fra det har hver og en av oss utviklet vår egen forståelse av oss selv og verden. Jeg har som sagt møtt ganske mange. Vi har ledd en hel del, for humor har vist seg å være en god fellesnevner for oss med traumer. Det har vært lite tårer, men også det har hatt en logisk forklaring i den store fobien for følelser. Den frykten vi har delt er den samme, men så gir den uttrykk i forskjellige former. Jeg kunne nevnt mange navn på min vei mot et mer helhetlig syn på meg selv og verden rundt meg. Jeg har fått så mange gode venner som står i hver sin egen kamp mot overlevelse og jeg har aldri møtt noen med større styrke i seg enn dere. Jeg beundrer hver og en av dem og jeg kan si med 100% sikkerhet at veien jeg har gått, har vært enklere med dere på sidelinjen. Så startet jeg Instagramkontoen «Dissosiasjonsforum» med hensikt om å fortelle flere at det finnes håp og at dissosiasjon slettes ikke er så uvanlig og i alle fall ikke noe som bør sykeliggjøres, for slik jeg har lært det, er dissosiasjon bare et naturlig forsvarsverk som har gått litt ut av kontroll. Det handler om tillært adferd, sa en Viking til meg en dag som i tillegg til å være en Viking, jobber som vernepleier på en akuttpsykiatrisk avdeling. For han er DID og dissosiasjon det mest logiske i verden og i et slikt miljø, med slike holdninger, har jeg fått god hjelp mot å bli det samlede menneske jeg nå stolt kan si at jeg er. Det handler om traumebevisst omsorg, det handler om anerkjennelse og det handler om respekt for dem som har måtte tåle så mye.

Av alle jeg har møtt, er det mennesker som har strevd med dissosiasjon selv som har klart å hjelpe meg mest. Følelsen av å høre til, bli forstått og ikke sykeliggjort er verdifull. To av dem har stått der stødig i min siste innspurt og de to var mer enn villig til å slenge seg på dette prosjektet jeg lenge har drømt om. Sammen har vi diskutert, reflektert, ledd, (fortsatt ikke grått i stor grad), men vi har en så god dynamikk at vi bestemte oss for å gjøre alvor ut av dette brukerstyrte konseptet. Lørdag 6. november kjørte de to fra hver sin kant til min by, Skien, for å ha et formelt stiftelsesmøte av Dissosiasjonsforum. Selve signeringen var gjort på noen få minutter, men ingen av oss strevde med å få tiden til å gå. Vi diskuterte veien videre, utformingen av denne nettsiden og visjonene våre. Vi er alle enige om at en brukerstyrt brukerstøttefunksjon er noe som kan bidra til noe konstruktivt for mange. Vi håper i alle fall det. Men vi håper også at dette konseptet vekker en nysgjerrighet hos flere! Fagpersoner, pårørende og alle som måtte være interessert i å vite mer om dissosiasjon og hvordan det er å leve med. For vi ønsker å rope høyt om dette slik at alle som kommer etter oss får den respekten og behandlingen de fortjener.

I går var jeg inne på Altinn og Brønnøysundregisteret og sendte inn alle dokumentene de krevde for å danne en helt egen organisasjon.