Septemberkonferansen

5. – 6. september gikk Septemberkonferansen av stabelen i Bergen med temaet:

Hvordan kan vi forstå traumerelatert dissosiasjon, og hva trenger mennesker som er utsatt for gjentatt traumatisering?

Ida Ek- Rambo ble dessverre forhindret i å delta på årets konferanse, men Linda Galåen, som er tilknyttet Dissosiasjonsforum, ble satt inn som erstatter og deltok på hele konferansen og var også en bidragsyter for å belyse brukerpersepektivet. Dette er hennes oppsummering av konferansen.

4. september: Septemberkonferansen in a Nutshell på Litteraturhuset i Bergen

Onsdag kveld var det duket for panelsamtale ledet av psykologspesialist Dag Nordanger. I panelet satt psykologspesialist Sylvi Fiskerstrand fra fagkomiteen for konferansen, psykologspesialist Stig Torsteinson fra Tilknytningspsykologene, Arne Blindheim, psykologspesialist og veteran å regne på traumefeltet og meg, Linda, barnevernspedagog, erfaringsformidler og medlem av Dissosiasjonsforum. Samtalen dreide rundt spørsmålene; hva er dissosiasjon og hvordan er det å leve med? Videre, hva kan grunnen være til at dissosiative lidelser ikke fanges opp, eller misforstås? Og til slutt, hvordan kan vi best møte mennesker med dissosiative lidelser? Jeg fortalte hvordan det kan være å ha en alvorlig dissosiativ lidelse og brukte blant annet bilmetaforen, samt min egen Barnevernsinstitusjon-metafor, for å illustrere dette. Mangel på kunnskap og ressurser gjør at vi ofte får feil diagnoser og hjelp som faktisk ikke hjelper. Jeg la også vekt på hvor viktig det er å bli trodd, tålt og forstått. Sylvi og Arne fortalte mer faglig hva dissosiative lidelser er og snakket om sine erfaringer med å ha voksne pasienter med dissosiative lidelser i behandling. De bekreftet at det jeg fortalte stemte godt med deres erfaringer. Stig hadde fokus på sammenhengen mellom desorganisert tilknytning og utvikling av dissosiasjon som overlevelsesmekanisme. Han var i tillegg til eksplisitte traumer opptatt av de skjulte traumene – mangel på emosjonell støtte og hjelp til å skape sammenheng mellom ytre verden og det barnet kjenner inni seg. Etter samtalen var det åpent for spørsmål, og det var det flere av de 50-60 oppmøtte som benyttet seg av. Noen var opptatt av hvordan de kunne oppdage og hjelpe barn i skolen, andre var opptatt av hva som kunne føre til dissosiative lidelser og hvor bredt spekteret av symptomer kunne være. Det kom også spørsmål om Dissosiasjonsforum.

5. september: Dag 1 av Septemberkonferansen

Suzette Boon, høyt anerkjent fagbokforfatter og spesialist innen behandling av dissosiative lidelser, åpnet konferansen.

Hun viste, og fortalte også om, hvordan hun jobbet med kommunikasjonen og samarbeidet mellom den voksne og de ulike delene. Det var fascinerende å se hvordan pasienten skiftet helt tydelig i kropp, ansiktsmimikk og stemme. Samtidig sa hun at det slett ikke alltid er like tydelig som vi så på videoopptakene. Hun snakket videre om hvorfor dissosiative lidelser i de fleste tilfeller bør behandles med stabilisering og ikke gå direkte på traumebearbeiding. At den indre dynamikken bør møtes med varsomhet og respekt. Videre hadde hun stort fokus på hvor viktig, dog utfordrende, det er å få en trygg relasjon med pasienten OG alle delene. På slutten snakket hun om indre samarbeid og nytten av «safe-place» og trygghetsobjekter. Suzette sendte en videohilsen til dere alle, som er lagt ut på Dissosiasjonsforum på instagram.

Psykologspesialistene Stig Torsteinson og Ida Brandtzæg, i Tilknytningspsykologene snakket, ikke overraskende, om små barn og hvordan en desorganisert tilknytning kobles til dissosiative lidelser. De fokuserte på de skjulte traumene, hvordan foreldrenes frakoblede omsorgsatferd og psykologisk utilgjengelighet viser å predikere dissosiative lidelser i ungdoms- og voksenalder. Det var veldig fint at «mangeltilstander» i omsorgen ble såpass tydelig løftet frem, da mange kjenner på dette i like stor grad som eksplisitte traumatiske handlinger de har vært utsatt for. De skjulte traumene snakkes lite om og forskes tilsvarende lite på i forhold til påførte eksplisitte traumer. Likevel tyder alt på at også disse traumene gjør stor skade, og i sær der begge typer traumer er tilstede. Noe de ofte er.

Dag Nordanger, psykologspesialist i RVTS Vest, presenterte den nye Traumeskolen utarbeidet av RKBU Vest (Regionalt Kompetansesenter for Barn og Unge) og RVTS Vest (Regionalt senter for Vold og Traumatisk Stress). Traumeskolen er et gratis digitalt og interaktivt kurs om barns utvikling og traumer. Kurset er rettet mot de som møter barn i deres daglige liv i de ulike tjenestene som retter seg mot barn. Vi fikk se flere videoklipp fra kurset og kurset fremstår som lett og morsomt, samtidig som det er veldig lærerikt. Kurset lanseres høsten 2024 på RVTS Vest sin hjemmeside.

Jeg, Linda, fikk æren av å avslutte første dag på konferansen, med å løfte frem brukerperspektivet.

Dette gjorde jeg gjennom å fortelle om min egen erfaring. Men jeg er ganske trygg på at min historie ikke er unik, at flere vil kunne kjenne seg igjen i den. Jeg snakket om hvordan det er å bli feildiagnostisert og møtt med både tvang, avvisning og atferdsregulering fordi vi ofte hverken blir trodd, tålt eller forstått. Men like viktig som å fortelle om når systemet svikter er det å vise til hva som faktisk hjelper. Dette forsøkte jeg å si noe om etter beste evne. Jeg la vekt på tid og relasjon, samt viktigheten av å få et språk og mer kunnskap om dissosiasjon. Videre formidlet jeg om behovet for støtte til å nærme seg innsiden og at de ulike delene blir møtt med det de kommer med. Jeg delte også noe om min indre verden for å kunne gi et bilde på hvordan det oppleves å ha en dissosiativ lidelse. Jeg illustrerte det gjennom en indre kaotisk «barnevernsinstitusjon». Til slutt fortalte jeg noe om hvordan det er å leve med dissosiativ identitetslidelse (DID), nå som jeg har kommet langt i min bedringsprosess. Det er fortsatt en krevende øvelse med skam, tvil og indre konflikter, men jeg lever – ikke bare eksisterer. Og selvfølgelig fortalte jeg om det unike og verdifulle fellesskapet på Dissosiasjonsforum.

6. september: Dag 2 av Septemberkonferansen.

Dag 2 ble åpnet av psykoterapeut og pedagogisk psykolog Karen Andor. Karen snakket om hvordan dissosiasjon kan være en oversett årsak til atferdsproblemer hos barn. Særlig i de tilfeller hvor det ikke er en kjent traumehistorie. Disse barna blir ofte misforstått og «merket» med autisme eller ADHD. Videre koblet hun dette til desorganisert tilknytning og de skjulte traumene, som Stig og Ida også var opptatt av. Karen ga flere eksempler på hva disse skjulte traumene kunne komme av og at det som regel ikke handlet om bevisste handlinger fra omsorgsgiverne. Noen eksempler var f.eks. fødselsdepresjon, høyt stressnivå hos foreldre grunnet f.eks søvnmangel, sorg og engstelige eller uregulerte omsorgsgivere. Hun introduserte også en teori om at høysensitivitet for sensorisk stimuli hos barn er vanskelig for omsorgspersoner å håndtere, slik at barnet kan oppleve det som at foreldrene ikke klarer å beskytte det mot noe som barnet kan oppleve som tortur. Hun forklarte videre hvordan overstimulering kan utløse «meltdown», hvor de ulike overlevelsesmekanismene (fight, flight, freeze, submit, attachment cry) slår inn uten at barnet kan motvirke det. Dette kalte hun sekundær dissosiasjon, en splittelse mellom den rasjonelle forståelsen og overlevelsesmekanismer.

Etter Karen sitt innlegg tok psykologspesialistene Marianne Straume og Arne Blindheim oss over til voksne pasienter igjen. De snakket om hvordan mennesker med strukturell dissosiasjon jobber med å heles, ikke bare fra traumatiske hendelser, men fra traumatiske liv. De forklarte hvordan vi alle skaper vårt «jeg», med en opplevelse av oss selv og verden, og måter å handle deretter for å ivareta våre behov. De som har en strukturell dissosiativ lidelse her flere slike «jeg», med ulike opplevelser av seg selv og verden. De snakket også om hvordan traumatiserte skaper seg en mening i hva de opplever, og svært ofte forklarer det med feil hos seg selv. Dette for å bevare omsorgspersonene som snille. Samtidig har de traumeopplevelsene, og derfor oppstår de ulike selvtilstandene/delene som gjør at barnet kan leve videre i den verden de er i. Marianne og Arne hadde gitt foredraget sitt tittelen «The Trinity of Trauma». Med det mener de konflikten mellom ignoranse (unngåelse) – sårbarhet – kontroll. Og at det kan finnes flere ”deler“ i alle disse tre kategoriene. Målet er å få dette systemet til å fungere sammen som en helhet, og det krever at ignoransen må byttes ut med nysgjerrighet, og mot til å lytte innover. Til det trenger pasienten ofte at noen blir med dem inn i deres skremmende indre. Marianne sa at man som hjelper ofte får feilaktig beskjed om å lytte til det friske i pasienten. Det betyr som regel å lytte til ignoransen hos dissosiative pasienter. En slik tilnærming vil ikke bidra til å skape indre samarbeid.

Ingunn Holbæk, psykologspesialist og PhD kandidat fra Traumepoliklinikken til Modum Bad, var neste innleder. Hun fortalte om forskning på behandling innen traumefeltet. Hun belyste diskusjonen rundt hvorvidt faseorientert behandling eller direkte eksponeringsterapi gir best resultater. Og at ulike studier viser at begge deler gir omtrent like god effekt ift. kompleks PTSD, men at det er store individuelle variasjoner. Enda finnes det lite forskning på strukturell dissosiasjon, men de få studiene som finnes tyder på at mennesker med dissosiative lidelser har best effekt av faseorientert behandling med fokus på integrering av de ulike delene. Ingunn har selv gjennomført en kvalitativ studie på effekten av de psykoedukative gruppene på Traumepoliklinikken, Modum Bad. Resultatene viser økt opplevelse av et sammenhengende jeg, og økte handlingsmuligheter og bedre kontroll. Ingunn nevnte til slutt en ny behandlingsmetode som potensielt kan gi raskere bedring enn det vi har i dag. Denne metoden heter Deep Brain Reorienting (DBR).

Etter lunsj snakket psykiatrisk sykepleier Lise Berglund, også fra Traumepoliklinikken til Modum Bad, om et terapeutisk verktøy for å møte dissosiasjon i miljøterapi. Hun påpekte at pasientenes symptomer er normale reaksjoner på unormale hendelser. Videre snakket hun om hvor viktig det er at miljøterapeuter er bevisst sin egen indre dynamikk og jobber med å holde seg selv innenfor eget toleransevindu. Gjennom selv å være regulert kommuniserer deres nervesystem med pasientens nervesystem. Hun snakket mye om traumereaksjoner i form av overlevelsesmekanismer og begrepet 90/10- respons. 90/10 henspeiler til at 90% av årsaken til en reaksjon handler om fortid. 10% handler om den faktiske hendelsen i nåtid. Lise forklarte grundig hvordan de ulike overlevelsesmekanismene (ref. Karen Andor) kan utspille seg i miljøterapeutiske situasjoner, og kom med eksempler på gode intervensjoner for å møte disse til hjelp for pasienten. I miljøterapi har man en unik mulighet til å utforske triggere og øve på ferdigheter for å avbryte automatiserte responser. Til slutt understreket hun at tillit er ikke noe man skal ta for gitt, og at det som ødelegges i relasjon kan heles i relasjon. Men at relasjoner også er svært triggende for traumatiserte mennesker, og at dette må man ha respekt for.

Som siste bidrag på Septemberkonferansen 2024 intervjuet Ingunn Holbæk en tidligere pasient om hennes erfaring fra en traumatisk oppvekst, hvordan terapiprosessen var for henne og hvordan hun har skapt seg et meningsfullt liv der hun føler tilhørighet til det virkelige livet. Hennes historie var sterk å høre, men ga også enormt med håp. Ved hjelp av riktig behandling er det mulig å få et godt liv til tross for særdeles vonde erfaringer i store deler av oppveksten. All ære til dette modige og flotte mennesket.

Det var ca 400 deltakere på årets Septemberkonferanse, og det var mennesker fra flere ulike fagmiljøer og tjenester tilstede. Skole, flyktningetjenesten, NAV, psykomotorikere, miljøpersonell, og selvfølgelig ulike behandlere i kommune- og spesialisthelsetjenesten og privat.. Også noen med egenerfaring deltok på konferansen. Og under panelsamtalen var denne gruppen enda sterkere representert. Felles for alle var et stort engasjement for mennesker med alvorlig traume-bagasje og et ønske om å gi best mulig hjelp, samt å forebygge lidelse senere i livet. Det virket på meg som samtlige hadde en holdning til dissosiative lidelser som gjenspeilet at vi som pasienter vil bli trodd, tålt og forstått. I allefall av de som deltok på konferansen. Det varmet mitt hjerte å få være blant alle disse fine og varme menneskene som i utgangspunktet var ukjente, men som raskt føltes som det motsatte. Og ikke minst var det stort å få en så tydelig anerkjennelse av at vår stemme er viktig. Det gir håp for de som måtte ha behov for deres kompetanse både nå og i fremtiden. Så får vi tro at kunnskap om og anerkjennelse av mennesker som strever med dissosiasjon sprer seg ut i de ulike tjenestene gjennom dem som deltok. Jeg har trua.

Jeg vil også rette en takk til Ida Ek- Rambo, leder for Dissosiasjonsforum, som hadde tiltro til at jeg kunne ivareta vår stemme på et så viktig arrangement da hun selv ble forhindret fra å delta. Å være en del av gjengen rundt leirbålet til Dissosiasjonsforum gjør meg stolt.

Sammen er vi sterke ♥

Linda   –   collecting___glimmers på instagram.