Dissosiasjon beskrives gjerne som det motsatte av assosiasjon. Ved assosiasjon setter du ting sammen, lager logikk og en sammenhengende mening, mens ved dissosiasjon tar du derimot det sammenhengende fra hverandre som gjør det ulogisk, rotete og vanskelig å tyde.
Å dissosiere er en ferdighet som utvikles i forbindelse med traumatiske opplevelser og kan ses på som en forsvarsmekanisme for å mestre og håndtere overveldende og traumatiske hendelser.
Dissosiasjon er et komplekst begrep fordi det omfatter så mange ulike fenomener. Det kan blant annet være opplevelsen av å «sone ut» (transetilstand), føle at virkeligheten eller omgivelsene ikke er virkelige (derealisasjon) eller fremmedfølelse overfor sin egen kropp (depersonalisering). Dissosiasjon kan vise seg som hukommelsestap (dissosiativ amnesi), nummenhet (emosjonelt og sensorisk), eller at man opplever seg plutselig som en helt annen person enn det man identifiserer seg som (f.eks. et barn eller person av annet kjønn, annen alder, andre interesser og liknende).
Utvikling av dissosiative lidelser
Når et barn opplever vonde ting over tid, kan det skje et brudd i den naturlige utviklingen som alle barn skal gå gjennom (dette kalles gjerne utviklingstraumer). Barnet som opplever traumatiske hendelser i oppvekstmiljøet (som for eksempel overgrep og vold), er sjeldent i stand til å forsvare seg ved å flykte eller kjempe imot. Det kan dermed skje en underaktivering i nervesystemet som hjelper barnet holde ut hendelsene. Underaktiveringen gjør at man kan blir fjern, og helt eller delvis forsvinne fra virkeligheten. Hjernen kobler rett og slett ut de traumatiske hendelsene. Dette gjør at barnet ikke plages i særlig grad av de pågående traumene i hverdagen og klarer dermed å fungere på skolen og være med venner og familie. Traumeerfaringene er imidlertid ikke utslettet, de finnes fremdeles inni barnet, men ligger lagret skjult og fragmentert.
Dette er svært hensiktsmessig i situasjonen for å overleve, men i voksen alder skaper det utfordringer. De fragmenterte minnene om traumehendelser vil nemlig aktiveres i situasjoner som minner om de traumatiske hendelsene, selv om faren reelt sett er over. Dette oppleves ofte som uforståelig, kaotisk og skremmende.
Vi liker å illustrere det som om hjernen var full av lukkede bokser som ikke har noen kontakt med hverandre. Boksene forstås som ulike tilstander og kan inneholde minner fra traumehendelser, emosjoner, smertefølelse som ble dissosiert bort, eller instinktive forsvarsreaksjoner (f.eks. kjempe i mot eller flykte) som barnets kropp ikke hadde anledning til å fullføre fordi nervesystemet gikk inn i frystilstand eller kollaps.
Når man som voksen opplever triggere som aktiverer boksen, vil denne åpne seg og man vil reagere som om traumehendelsene fremdeles finner sted.
Det er ikke uvanlig at personen som nå er voksen, for eksempel vil få uttrykk som et barn, fordi innholdet i «boksen» har vært fastlåst i tid og sted. Slik veksler personen mellom seg selv og de ulike boksene, noe som gjør at utrykket utad blir svært kaotisk og uforståelig både for andre og for en selv. Mange med dissosiative lidelser lever også svært begrensede liv i frykt for at boksene vil åpnes, og får dermed ikke bearbeidet og integrert innholdet i dem.
Teorien om strukturell dissosiasjon
Teorien om strukturell dissosiasjon, som blant annet presenteres i boken The Haunted Self, har fått stor oppslutning og beskriver hvordan man etter traume kan bli oppdelt i tilsynelatende normal del av personligheten (ANP) som håndterer dagliglivet, og emosjonelle deler (EP) som håndterer traumeerfaringene. I dag brukes også betegnelsen «selvtilstander» for å tydeliggjøre at det egentlig ikke er snakk om deler av personligheten, men ulike tilstander av en selv. Boksene som nevnt over, vil være nettopp slike selvtilstander (eller EPer og evt. ANPer).
Teorien om strukturell dissosiasjon deler dissosiasjon inn i tre grader avhengig av oppdelingen av ANPer og EPer.
Primær dissosiasjon innebærer hovedsakelig en oppsplitting av hukommelsen som fører til at du ikke husker det som har skjedd på vanlig måte. Det oppstår et skille mellom deg og den tilstanden av deg som reagerte automatisk på fare (det blir puttet i «en boks»). Du vil dermed veksle mellom å være fiksert (bevisst eller ubevisst) på å unngå det som kan trigger at boksen åpnes, og bli overveldet av innholdet i boksen når den først åpner seg. PTSD kan falle inn under primær dissosiasjon i følge denne teorien.
Gjentatt traumatisering i barndom og manglende mulighet for bearbeiding fører til et større behov for oppsplitting. Sekundær dissosiasjon innebærer både oppsplitting av hukommelsen, men også av følelser og forsvarsresponser knyttet til hendelsene. Det vil si at barnet skiller seg fra disse følelsene og lagrer dem i en eller flere bokser, og det skjer dermed lite eller ingen følelsesmessig integrering av de traumatiske hendelsene.
Innholdet i boksene er knyttet til alderen personen var i da hendelsene pågikk, og det kan virke som om den kognitive funksjonen og utviklingen har stoppet opp i det tidsrommet hvor traumehendelsene fant sted når personen som voksen dissosierer til denne tilstanden. Dersom situasjonen senere føles uttrygg, kan boksene åpne seg og innholdet vil flomme over. For noen oppleves det som om «boksen» tar helt over kontrollen og handler på egen hånd for eksempel som et redd barn eller en aggressiv tenåring.
Kompleks PTSD og Partiell DID kan falle inn under sekundær dissosiasjon.
Ved den mest omfattende formen for strukturell dissosiasjon, tertiær dissosiasjon, er i følge denne teorien også selve identiteten oppsplittet. Det innebærer at man har utviklet ulike tilstander av «jeg`et» som forholder seg til de daglige gjøremålene og den sosiale virkeligheten. Det er altså ikke bare traumehendelser som er plassert i bokser, man har også skapt bokser for å kunne håndtere dagliglivet. Innholdet i disse boksene (ANPene) forholder seg til omverden som en egen identitet og kan ha egne navn og væremåte.
Dissosiativ identitetsforstyrrelse (DID), tidligere kjent som multippel personlighetsforstyrrelse, faller inn under tertiær dissosiasjon.
Dissosiativ identitetslidelse (DID)
DID har gjennom mange år blitt portrettert som noe myteomspunnet og farlig, og ikke minst noe svært sjeldent. Heldigvis begynner dette bildet og nyanseres og bli mer i trå med det vi vet om denne lidelsen. DID er faktisk like like vanlig som Schizofreni og har en befolkningsforekomst på 1 prosent (Sar, V., Dorahy, M. and Krüger, C. (2017), Jepsen, E. (2022)). Samtidig kan forekomsten av DID være enda høyere da det ikke er forsket på i like stor grad som Schizofreni, samt at pasienter kan være feildiagnostisert på grunn av ulik kompetanse i behandlingsinstitusjonene.
Det å tilsynelatende ha «flere personligheter» i samme kropp, er altså ikke spesielt sjeldent. Det er heller ikke noe mystisk eller skremmende. Boon, Steel og Van der Hart beskriver dissosiative deler av personligheten slik i boken «Traumerelatert dissosiasjon» (2014) slik:
Boon, Steele, Van Der Hart.
«Dissosiative deler av personligheten er egentlig ikke separate identiteter eller personligheter i samme kropp, men heller deler av et individ som ennå ikke fungerer sammen på en smidig og fleksibel måte.»
Det å ha dissosiative deler eller selvstilstander er i grunnen en helt naturlig og effektiv forsvarsmekanisme for å håndtere vedvarende og alvorlige krenkelser i oppvekstmiljøet. Man putter dem i «bokser» og på den måten overlever man det uutholdelige. Mange med DID er svært velfungerende med gode jobber og er aktive i samfunnet. De fleste vil ha et diskret uttrykk av sin lidelse, og de rundt vil sjelden oppdage skifter til ulike selvtilstander («bokser»).
Med teorien om strukturell dissosiasjon som bakteppe, samt vår egen forståelse av temaet, ser vi traumelidelser som et spekter med ulik grad av dissosiasjon og glidende overganger.
For noen er det veldig tydelig hvor de ligger på spekteret, mens andre kan ligge litt midt mellom. Kanskje vil man også gjennom livet, og med behandling, bevege seg både oppover og nedover på spekteret etter hvert som nye lag avdekkes og integreres.
Dissosiasjon er en ferdighet som slettes ikke er så uvanlig som mange tror. Vi i Dissosiasjonsforum er forsiktige med å kalle dissosiasjon for sykdom, for egentlig er det et helt naturlig forsvarsverk som alle potensielt kan utvikle om faren blir stor nok. Vi ser på det som et overutviklet forsvarsverk som ikke samarbeider på en hensiktsmessig måte i hverdagen.
Hvordan oppleves det å leve med en dissosiativ lidelse?
Så hvordan oppleves det å leve med en dissosiativ lidelse? Forestill deg at kroppen din er en bil, men du er ikke alene i bilen, du har med deg flere passasjerer og alle har sin egen mening om hvor man skal kjøre. Noen passasjerer vil kanskje vekselsvis ta over styringen, mens andre vil komme med kommentarer eller følelsesutbrudd.
(Bildekarusell)
Å ha flere passasjerer i bilen kan være svært kaotisk og uforståelig. Flere forteller at de strever med å forstå seg selv og verden rundt seg. Kanskje opplever man at man nærmest ikke helt eksisterer som et menneske, men mer som en forhåndsprogrammert robot, eller det kan føles som om hodet bare er som bomull.
Slik beskriver våre følgere hvordan dissosiasjon oppleves:
Mange beskriver det også som ganske ensomt da få snakker om tema. Det er mye skam involvert, og dette er trolig grunnen til at mennesker med dissosiative lidelser ikke er åpne om det selv. Skam og andres misoppfatning og holdninger rundt diagnosen, gjør det til et svært vanskelig tema å være åpen om. Samtidig beskriver mennesker med dissosiative lidelser også et sterkt behov for å ikke bli oppdaget og avslørt. Dette fører til utfordringer i behandling som også forsterkes av den desorganiserte arbeidsmodellen som sier at både omsorg og det å be om hjelp er svært farlig.
Noen er kanskje ikke klar over at det handler om logiske og automatiserte mekanismer som påvirker ens måte å håndtere livet på. Andre er klar over dette, men føler stor motstand når de forsøker å hjelpe seg selv. Mange med dissosiativ lidelse føler seg fastlåst mellom flere ulike viljer og meninger og opplever det som å stå i en krig med seg selv. Så det er derfor en ganske krevende og forvirrende lidelse. Men med tid og rett behandling er det heldigvis svært gode prognoser.
PODCAST OM Å LEVE MED DISSOSIATIV LIDELSE
Vil du vite mer om hvordan det er å leve med en dissosiativ identitetslidelse, og veien til rett behandling, hør på denne episoden av Psyktbra.pod hvor styreleder i Dissosiasjonsforum Ida Ek-Rambo, deler sin historie (ekstern lenke til Spotify).
Dissosiasjon er et noe omdiskutert fenomen og selv fagfolk strides om hvilken definisjon som er den mest korrekte. På denne siden har vi presenter teorier, definisjoner og holdninger til traumerelatert dissosiasjon som vi finner meningsfulle og som vi kjenner oss igjen i. Vi streber også etter å formidle informasjon som er i tråd med Modum Bads retningslinjer.
Kilder
Anstorp, T. & Benum, K. (2014). Traumebehandling: Komplekse traumelidelser og dissosiasjon. Oslo: Universitetsforlaget.
Anstorp, T., Benum, K. & Jakobsen, M. (2006). Dissosiasjon og relasjonstraumer: Integrering av det splittede jeg. Oslo: Universitetsforlaget
Hagen, M.B. (2021). Traumebevisst omsorg I psykisk helsearbeid. Fra et tilknytningsteoretisk perspektiv (2. utg.). Oslo: Universitetsforlaget.
Haslerud, J., Bloch Thorsen, G.R. (1999). Dissosiative lidelser. Sinnets reaksjon på ekstreme gjentatte påkjenninger (2.utg.). Stavanger: Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning
Jepsen, E. (2022). Dissosiativ identitetslidelse. https://www.psyktaerlig.no/post/dissosiativ-identitetslidelse
Sar, V., Dorahy, M. and Krüger, C. (2017). Revisiting the etiological aspects of dissociative identity disorder : a biopsychosocial perspective. Psychology Research and Behavior Management. May 2;10:137-146. doi: 10.2147/PRBM.S113743. PMID: 28496375; PMCID: PMC5422461. https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC5422461/
Steele, K., Boon, S., & Van der Hart, O. (2014), Oversatt av Berrefjord, I. og Bækkelund, H. Traumerelatert dissosiasjon – ferdighetstrening for pasienter og terapeuter. Vikersund: Modum Bad
Steele, K., Boon, S., & Van der Hart, O. (2017). Treating trauma related dissociation – a
practical integrative approach. New York – London: W.W. Norton & Company.
Van der Hart, O., Nijenhuis, E.R.S., Steele, K. (2006). The Haunted Self. Structural
Dissociation and the Treatment of Chronic Traumatization. New York/London: W.W. Norton
Ønsker du å få et bredere innblikk i hvordan dissosiasjon oppleves fra innsiden, følg oss gjerne på Instagram.
Der har vi også samlet mye nyttig informasjon under høydepunkter.
F.eks. hvordan håndtere hverdagen når behandlingsapparatet tar ferie, hvordan få til indre dialog, tips til jordingsøvelser som faktisk funker og mye mer.
Dissosiasjonsforum 