Fra Gjøkeredet til Universitetet

Det er fortsatt litt uklart for meg hvordan jeg endte opp med å bli tvangsinnlagt på en lukket akuttpsykiatrisk avdeling. Det var jo noe som aldri skulle skje med meg. Det hadde traumespesialisten min og fastlegen vært veldig klare på. Tvang skulle unngås. For jeg var jo ikke psykisk syk. Jeg hadde jo bare naturlige reaksjoner på unaturlige hendelser. Noen ganger kunne disse naturlige reaksjonene se både skremmende og svært brutalt ut på utsiden. Og på innsiden. Men jeg er en overlever, og vi visste hele veien at dissosiasjon kom til meg i utgangspunktet for å beskytte mot farer. Dissosiasjon er jo ikke farlig i seg selv. Problemet var jo bare at hjernen min ikke alltid forsto at det ikke var noen reell fare mer. Jeg var jo dessuten også samtykkekompetent. I alle fall store deler av tiden, så regelverket var også på vår side. Men så hendte det da, at fastlegen var hjemme med sykt barn og jeg hadde over lengre tid strevd med søvn. Jeg jobbet på den tiden som nattevakt og hadde ikke klart å sove mellom vaktene på lang tid.  Jeg begynte jo å jobbe netter fordi jeg sov så dårlig på nettene uansett. Men til slutt sov jeg liksom ikke i det hele tatt. Og det går jo bare i en viss tid før kroppen og hode sier stopp. Og den dagen det sa stopp for meg, var altså den trygge fastlegen hjemme med sykt barn. Uflaks. Eller flaks. Det kommer an på hvordan denne historien ender.

Jeg hadde liten erfaring med å være innlagt på institusjon, for er det noe jeg har vært god på, så er det å unngå slike ting. Å oppsøke hjelp, sitter langt inne. Som for mange andre med relasjonstraumer. Barn har en naturlig tillit til voksne rundt seg og alle er født med et forsvar som kalles «Attachement cry». Barn gråter for å tiltrekke seg en omsorgsperson for å lindre ubehag eller dekke et behov. En baby gråter, erfarer at en omsorgsperson kommer, gir den mat, trøst og babyen erfarer god omsorg. Et litt større barn, faller og slår seg, gråter og tiltrekker seg en omsorgsperson, erfarer å bli trøstet og hjelp til å regulere følelsene rundt det. En god erfaring. Men hva skjer når barn erfarer det motsatte? Hva skjer hvis et barn gråter og ber om hjelp, men erfarer å bli straffet? Til slutt stopper barnet å gråte fordi det lærer at det ikke nytter og/eller at det er farlig. Mitt første minne ifra et traume er ifra da jeg satt på potten. Jeg tror ikke at jeg kunne prate tilstrekkelig for jeg satt bare der og gråt. Til slutt kom det en mannskikkelse inn, løftet meg opp etter håret og holdt meg der. Det er alt jeg husker. Og trusler i årene etter om «hvis ikke så drar jeg deg i krøllene!». Så jeg har en forståelse av mine reaksjoner med å unngå helsevesenet. At det er knyttet til dette fraværet av evnen til å utøve omsorg og at dette nok er grunnen til at jeg har fysisk kjent på en smerte i hodebunnen om jeg har forsøkt å henvende meg til dem. Be om hjelp. For er det noe jeg har lært i løpet av denne prosessen, er at kroppen, den husker. Og når hjernen sammen med kroppen har erfart at omsorg er smertefullt, så unngår man jo nettopp å oppsøke dette.

«Tvungen observasjon» sa de. Og det betydde at de kunne holde meg der imot min vilje i et døgn. Før ny vurdering om min samtykkekompetanse. Observasjon. Jeg gjorde naturligvis det jeg kunne best. Holde ut og ta på meg fasaden. For jeg hadde allerede bestemt at jeg ikke skulle være der. lengre enn jeg måtte. Jeg hørte jo ikke hjemme på en slik plass. For jeg var ikke syk og jeg maktet ikke å bli misforstått. Igjen. Dissosiasjon er noe jeg har erfart, sammen med mange andre, at ikke blir så godt tatt imot på slike plasser. På grunn av manglende kompetanse og dårlige holdninger i mot denne gruppe mennesker. Mange er vant til å ikke bli trodd og misforstått i sine uttrykk. De blir feildiagnostisert og møter på dårlige holdninger, som noen ikke klarer å holde for seg selv. Jeg visste at jeg bare trengte å holde meg samlet og gjøre det de forventet, slik at jeg skulle slippe ut igjen dagen etter. Jeg ble møtt av en over to meter, godt polstret fyr med masse skjegg og hår i en dott på toppen på hodet. Jeg tenkte umiddelbart at de hadde allerede vurdert at jeg var en farlig pasient, siden de valgte å sette den største fyren de hadde på meg den kvelden. Jeg tror ikke at jeg sa så mye. Jeg ville bare vente på at den nye dagen skulle komme slik at jeg kunne fortsette mitt liv som oppsplittet og delt. Uten forstyrrelser og uten misforståelser. Den svære miljøkontakten satt rett ovenfor meg og jeg bare ventet på at han skulle si noe teit, som jeg forberedte meg på å beskytte meg imot. Men så hendte det noe uventet. Han begynte å prate, men han sa noe jeg absolutt ikke hadde forventet å høre. «Jeg må være ærlig», sa han veldig rolig og fin egentlig, noe som gjorde meg ekstra mistenksom naturligvis. «Dette her, kan jeg ingenting om» fortsatte han og refererte til den dissosiative lidelsen jeg hadde oppført på papiret. Lidelsen som tre spesialister hadde bekreftet igjennom flere år i traumebehandling, men som de fleste avfeier og tråkker på om de ikke vet bedre. Jeg skjønte enda mindre av at han anerkjente diagnosen min på den måten. Samtidig som at han var ydmyk nok til å si at han ikke visste. «Men jeg ønsker virkelig å finne ut av det» avsluttet han entusiastisk. Jeg reagerte som enhver traumepasient ville reagert. Mistro. Jeg hadde hørt det en rekke ganger før og det har vært en grunn til at traumespesialisten og fastlegen har vært skeptiske til innleggelser. Fastlegen forklarte gang på gang at sjansen for å bli misforstått og feilbehandlet er stor for en som meg. Vi passer ikke inn. Vi faller mellom de fleste stoler. Mennesker med dissosiativ lidelse. Mennesker som har overlevd masse vondt fra før og som bare forsøker å. Passe inn. Og jeg har vært enig i dems vurdering. Erfaring har vist at kunnskapsnivået rettet mot denne gruppen har stort sett vært lav og holdningene til den enda lavere. Noen har til og med sagt rett ut at de ikke tror på det. Til tross for god litteratur og forskning ifra anerkjente fagfolk i traumemiljøet. Da jeg gikk på sykepleierstudiet, sto det en overlege foran oss og underviste i psykisk helse. Han lo hånlig mens hans sa høyt at dissosiativ identitetsforstyrrelse ikke fantes på ekte, bare på film. Er det da så rart at mennesker som faktisk har en dissosiativ lidelse strever med å få tillitt til helsepersonell? Med en lidelse som faktisk finnes i diagnosemanualene og som i utgangspunktet er mennesker som strever veldig med relasjoner i utgangspunktet? Og er det virkelig slik det skal være? At fastleger velger bort innleggelser i frykt for at pasienten skal bli dårligere? Jeg trodde at spesialisthelsetjenesten hadde en plikt til å innhente nødvendig kompetanse for å kunne utøve forsvarlig helsehjelp.

Slik startet samarbeidet mitt med denne akuttpsykiatriske avdelingen jeg har valgt å kalle for Gjøkeredet. Han svære fyren som tok meg imot, viste seg å være annerledes enn de jeg hadde møtt før. Og han vekket en nysgjerrighet i meg, ikke bare som pasient, men også som fagpersonen jeg selv var og er. Sykepleier. Han overbeviste meg om at jeg burde gi dem en sjanse og være der hos dem til over helga, for da kom overlegen tilbake og hun var visst helt rå. Det var det inntrykket jeg satt med etter all forsnakkingen om henne hele den helgen. Den svære mannen ble raskt Vikingen, da det viste seg at han var en ekte viking utenom den dyktige vernepleieren han var på akutt psyk. Den rollen kom godt med for å skape en trygghet. Han passet på, og han var der hele tiden. Det er i alle fall slik jeg husker det. For jeg klarte å forholde meg til denne fyren gjennom helgas sirkus, for å møte denne fantastiske overlegen som han hadde skrytt sånn av. Jeg husker faktisk ikke at jeg møtte henne. Jeg husker bare denne trygge vikingen og hans rolige tilstedeværelse. Men hun var god. For den tvungne observasjonen som bare skulle vare i et døgn, ble til et skreddersydd og frivillig behandlingstilbud som varte i to år.

Jeg og Vikingen fikk til en god relasjon fra starten. Han var troverdig nok og jeg ville ikke at noen skulle si at jeg ikke hadde forsøkt. Vikingens funksjon ble etter hvert utvidet med to mennesker til som til slutt utgjorde hele team-gjøk, sammen med overlegen som overhodet ikke var overlegen. Vikingen, Høvdingen og Reven. Med flere andre støttespillere rundt, men disse tre ble et viktig ledd i prosessen. For de ble den viktigste delen i selve behandlingen.

Miljøarbeid er undervurdert og etter en spørrerunde på Dissosiasjonsforums Instagram konto, kom det fram at miljøterapi som regel ikke ble beregnet som en del av selve behandlingen. Men det fungerte i beste fall som en støttende funksjon. Noen følte også at de kun var på oppbevaring under sine innleggelser og noen miljøterapeuter selv, uttrykte frustrasjon over at de ikke ble anerkjent i sitt fag rettet mot nettopp miljøarbeid. Av ledelsen eller behandler. Hierarki? Oss og dem? Det var samtidig godt å lese at noen hadde med seg gode erfaringer. Erfaringer om et trygt og godt miljøarbeid og personalgruppe som var ivrige, engasjerte og omsorgsfulle. Vi fikk inn alle slags erfaringer- Fra totalt fravær av miljøterapi til godt og forsvarlig miljørettet arbeid. Vi fikk inn svar fra over hele landet fra mennesker med dissosiative lidelser i alle aldersgrupper og noen som jobbet i psykisk helsevern. Dette fikk meg til å tenke på hvor stor forskjellsbehandling som praktiseres mot denne pasientgruppen i helsevesenet.

I en av mine favorittfagbøker, Traumebevisst omsorg i psykisk helsearbeid, står det følgende:

«Så lenge forskning viser at alvorlig traumatisering i barndommen kan føre til lidelser som krever behandling innenfor psykisk helsevern, samt at lidelser som har sin årsak i psykiske traumer, som PTSD og dissosiative lidelser, er oppført i diagnosemanualene, mener vi at ikke å ta hensyn til denne kunnskapen vil være å diskriminere denne pasientgruppen, dvs. å nekte dem retten til nødvendig helsehjelp»

Hagen, Barbosa da Silva & Thelle

Jeg stiller meg undrende til, som pasient, men kanskje mest som fagperson, hvordan dette er mulig å ikke ta hensyn til? Helsepersonell skal jobbe kunnskapsbasert og ikke holdningsbasert. Og det skal virkelig ikke stå på god faglitteratur og forskning her. Historisk sett har dissosiative lidelser møtt stor motstand. Det finnes flere fagpersoner med tilstrekkelig kunnskap om at traumer i barndom kan få alvorlige konsekvenser, men de beskriver samtidig at de føler seg alene om kunnskapen de har og opplever det vanskelig å få støtte for sin forståelse av hvilken behandlingsform traumatiserte pasienter trenger, fra andre kollegaer (Hagen, Barbosa da Silva & Thelle, 2016, s. 15). Jeg merker at det går inn på meg å vite at det finnes en så stor diskriminering i behandlingen av denne pasientgruppen. Og hvordan har det seg at en helt vanlig akuttpsykiatrisk avdeling fikk det til? Avdelingen jeg snakker om hadde ingen spisskompetanse på traumer. For denne avdelingen ble dette svært tydeliggjort da jeg begynte å vise progresjon i det de drev med, og det dro i gang motivasjonen hos flere. Nå ser vi alle tydelig hvor viktig det har vært å følge strukturen bak en traumebevisst tilnærming. Ikke bare i selve behandlingen med overlegen, men mest av alt sammen med miljøpersonalet som jeg tross alt brukte mest tid sammen med der inne. Vi fant vår vei sammen og ikke en gang, med unntak av noen få ganger der noen ukjente personell var på, har jeg følt meg som en pasient. Vi var bare mennesker alle sammen og jeg ble inkludert i stor grad i hvordan vi skulle jobbe. Vikingen var nok den mest ivrige og mest engasjerte helt fra starten av. Han så all logikken bak den bisarre adferden min og sa ofte: «Dette er jo det mest logiske i verden!». For han så ikke på meg som syk. Han så at det handlet om tillært adferd og det var han som ytret hovedmålet vårt for første gang: «En dag skal vi undervise om dette tema sammen». Det ble en motivasjon for oss begge og denne uken sto jeg og vikingen sammen foran et kull med vernepleierstudenter og underviste i nettopp det. Dissosiasjon, relasjonstraumer og traumebevisst omsorg i praksis. Og kombinasjonen var god. Vi sto der som to fagpersoner, en vernepleier og en sykepleier med en god dose erfaring ifra hver vår kant.

Selve undervisningen begynte med å stille oss spørrende til om dissosiasjon er psykisk sykdom eller et naturlig og overutviklet forsvarsverk. For å forstå hvorfor noen (eller mange) mennesker må benytte seg av dissosiasjon som forsvar, måtte vi først gå igjennom teori ifra anatomien. Rettere sagt nervesystemet og kroppens fysiologiske reaksjoner på farer. Hvordan reagerer vi når vi står ovenfor en faretruende situasjon? Vi løper eller sloss. Amygdala fyrer av slik at kroppen på få sekunder reagerer automatisk med å enten komme seg kjapt unna eller å gå til angrep. Men hva skjer når et menneske ikke får denne muligheten? Og allerede her hadde vi studentene ivrig med. For når vi fysisk blir hindret i å flykte fra faren eller å ta igjen/sloss, står du igjen med å overgi deg og da aktiveres det parasympatiske nervesystemet som vil sørge for at pulsen og respirasjonen senkes. Underaktiveringen vil sørge for at du føler mindre smerte og frykt. Armer og bein blir kalde fordi blodet prioriteter de indre organene. Hormoner sørger for at du blir nummen og i mindre grad føler sanseinntrykk. Bevisstheten blir også påvirket slik at du blir fjern, likeglad og delvis eller helt forsvinner fra virkeligheten.

Ved å forstå disse naturlige mekanismene, var det enklere og gå videre med å fortelle om dissosiasjon. For når et barn blir utsatt for overgrep, har det ingen annen mulighet enn å overgi seg. Og da er det kanskje ikke så rart at sanse og følelses-opplevelsene ifra traumehendelsen blir fjernet ifra barnets bevissthet. Men minnene kan jo ikke bare forsvinne, så de lagres på en plass som er utilgjengelig fram til noe trigger det fram igjen. Og på den måten kan et barn overleve oppveksten med relasjonstraumer. Ved å automatisk og ikke-viljestyrt fjerne seg ifra de vonde hendelsene for å kunne klare å leve videre på skole, med venner, familie etc.

Så, hva er det Gjøkeredet mitt gjorde for å få til en traumebevisst tilnærming til meg? Jo, de brukte teorier ut ifra traumebevisst omsorg. Det som skiller traumebevisst omsorg fra vanlig god omsorg, er at den tar hensyn til hva pasienten har opplevd og hva pasienten ikke fikk av omsorg som barn. De viktigste grunnpilarene til TBO er trygghet, relasjon og affektregulering. Å møte dissosiative pasienter på en god måte krever at miljøpersonalet og behandlere har både erfaring og kunnskap om traumer og dissosiasjon. Pasienter forteller at de ofte føler seg misforstått av helsepersonell. Miljøet skapes av personalets holdninger, handlinger, ytringer, tanker og følelser i samspill med pasientene. Vi har jobbet etter fem miljøterapeutiske prinsipper: Beskyttelse, struktur, støtte, engasjement og gyldiggjøring. Det er de samme prinsippene som Modum Bad bruker og det er tatt ut ifra Gunderson JG «Defining the therapeutic processes in psychiatric milieus».

Jeg og Vikingen ønsket mest av alt å formidle dette videre. Slik at studentene kunne ta med seg disse gode holdningene og teoriene videre med seg i sin karriere. Vi kan bare håpe at når disse studentene møter en av oss med dissosiativ lidelse, vil de kanskje tenke på oss og forstå hva vi snakket om på undervisningen. Vi ønsket å formidle viktigheten av relasjoner og at trygghet kommer via forutsigbarhet. Vi har erfart verdien av fast personalet for å skape trygge rammer med faste avtaler og tydelig kommunikasjon. Vi har erfart at å ta hensyn til helheten i meg, har ført til god relasjon og tillit. Miljøpersonalet har tilpasset seg, der jeg befinner meg i det aktuelle og de har vist stort engasjement og en nysgjerrighet til å utforske. Sammen med meg. De har lagt stor vekt på brukermedvirkning og individuell tilpasset behandling. De gav meg en brukerstyrt seng som jeg kunne benytte meg av ubegrenset. Vi øvde iherdig på at jeg skulle tørre å ta imot hjelpen og ikke minst be om hjelp selv. Og sakte, men sikkert, erfarte jeg at jeg ikke ble straffet. Tvert imot. Vi utviklet et godt samarbeid og nå har jeg ikke behov for dem mer. For som jeg sier, er jeg voksen nå. Og jeg klarer meg selv. Takket være dem som lærte meg å gå på nytt.

Jeg har blitt kjent med så mange på min vei. Mange som strever og som ikke har hatt like flaks som det jeg har hatt. Og det er ikke rettferdig at det er snakk om tilfeldigheter om du får nødvendig helsehjelp. Derfor grunnla vi Dissosiasjonsforum. For å vise at vi ikke er alene og for å skape et nettverk der vi kan stå sammen og i beste fall skape en endring. Vi har allerede fått en plattform der vi deler erfaringer og støtter hverandre og bekrefter for hverandre at de bisarre tingene vi opplever er normalt. Og ikke minst at det alltid har en logisk forklaring. Denne uken stilte jeg og Vikingen opp på undervisning av vernepleierstudenter og formidlet våre stemmer til dem. For det er på høy tid at vi blir hørt, sett og anerkjent.

Tusen takk for at Universitetet i Sørøst Norge inviterte oss til å undervise om et så viktig tema! Og takk til de engasjerte og flotte studentene som beskrev vår undervisning som «Den beste undervisningen vi har hatt». TAKK.